Sak 050741, vedtaksdato 08.02.2007, Oslo politidistrikt
Anmeldelsen:
Den 17. november 2005 innga A anmeldelse mot tjenestemenn ved Oslo politidistrikt. Anmeldelsen ble inngitt ved Sentrum politistasjon i Oslo.
Anmeldelsen gjelder ulovlig pågripelse og ransaking av A, som fant sted om kvelden lørdag 15. oktober 2005 i Xveien 287 i Oslo
A ble pågrepet av tjenestemenn ved Oslo politidistrikt lørdag 15. oktober 2005 ca kl 2055. Pågripelsen skjedde utenfor hans forretningslokale i Xveien 287. Det var fire sivile tjenestemenn som gjennomførte pågripelsen, og han ble umiddelbart påsatt håndjern. Det ble foretatt ransaking av bilen hans som stod på utsiden av lokalene, og det ble anmodet om tilgang til forretningslokalene som han disponerer. Det fremgår av anmeldelsen at A var samarbeidsvillig, og lot polititjenestemennene få tilgang ved at han låste opp lokalene for dem. Det ble gjennomført ransaking i lokalene. Det ble ikke funnet noe ved ransaking av bil eller forretningslokaler, og A ble løslatt på stedet etter gjennomført ransaking.
Spesialenhetens etterforsking:
Spesialenheten har søkt innhentet dokumenter i Oslo politidistrikts korresponderende straffesak vedrørende det aktuelle forhold. Politidistriktet har ikke kunnet fremskaffe slike dokumenter.
Spesialenheten har avhørt politiførstebetjent B og politibetjent C. Begge er avhørt med status som mistenkt.
Det var politiførstebetjent B som var leder av aksjonen mot A. Det er ikke fremkommet opplysninger om særskilte forhold ved enkelte tjenestemenn, men kun anmeldelse av aksjonen som sådan. Siden det var B som var den ansvarlige, legges det til grunn at de andre tjenestemennene handlet etter hans ordre. Straffeansvar i forbindelse med aksjonen vurderes etter dette kun i forhold til B.
Nærmere om sakens faktum
De mistenktes forklaringer er i det vesentlige sammenfallende med det faktum som fremgår av As anmeldelse. Av Bs forklaring fremgår at man vurderte A som pågrepet under aksjonen.
Polititjenestemennene som er avhørt i saken har forklart at de var informert om at det i forbindelse med en tidligere aksjon mot X var foretatt ransaking av As leilighet på grunn av at denne var eiet av X. Under ransakingen av As leilighet skal en narkohund i følge tjenestemennene ha markert kraftig. Det var derfor bestemt at A skulle være under oppsikt. Politiet gjorde flere observasjoner av A hos X i hans forretning. Han hadde også vært hos X lørdag 15. oktober 2005. Politiet fulgte etter han fra Xs forretning og frem til Xveien 287. De observerte at han tok med seg noe inn i bygningen. Han kom kort etter ut igjen, uten at han hadde med seg noe ut. A har forklart at han på utsiden ble stanset av fire polititjenestemenn i sivil, pågrepet og påsatt håndjern. Han ble spurt hva han gjorde på stedet så sent om kvelden. Polititjenestemennene ba om nøklene til stedet han kom ut i fra. Sammen med A gikk alle inn og ransaking av bil og kontor ble foretatt.
Det forelå ingen beslutning om pågripelse i medhold av straffeprosessloven § 175, slik at hjemmelen for pågripelsen er av tjenestemennene oppgitt å være straffeprosessloven § 176, jfr. § 171 hvoretter pågripelse kan skje av polititjenestemann når det er skjellig grunn til mistanke om straffbart forhold og når det foreligger fare ved opphold. Det forelå heller ingen beslutning om ransaking, slik at hjemmelen for ransaking av bil og forretningslokaler er eventuelt hjemlet i straffeprosessloven § 198, 1. ledd, nr. 3, jfr. § 192, om at ransaking kan skje når det er sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles.
A lot ransakingen bli gjennomført uten at han hadde gitt noe samtykke. Han har til Spesialenheten forklart:
”…De spurte om jeg hadde nøkkel til kontoret, han hadde dette. Fornærmede låste opp døren til kontoret. Da de var inne på kontoret ransaket alle sammen kontoret til fornærmede. Fornærmede spurte om de hadde lov til dette, den ene svarte da at ”vi kan sette deg på glattcelle så kan vi ransake etterpå”.
Fornærmede tenkte at det ikke var noen vits til å krangle mot dem. Fornærmede prøvde å spørre flere ganger om hvorfor de var der, men de ville ikke svare på dette. …”
I henhold til straffeprosessloven § 199, 2. ledd skal det snarest mulig settes opp en rapport om ransakingen. Slik rapport er ikke utferdiget i saken.
Spesialenhetens vurdering:
Forholdet blir å vurdere i medhold av straffeloven §§ 116, 117, 226 samt 325, nr. 1.
Pågripelsen av A var kun lovlig dersom politiet hadde skjellig grunn til å mistenke han for straffbar handling, og at det i tillegg forelå fare ved opphold.
Ransakingen av A var kun lovlig dersom politiet hadde sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles.
Den omstendighet at det kunne reises mistanke om at A på et tidligere tidspunkt har hatt narkotika i sin leilighet idet en narkotikahund markerte i vedkommende leilighet, kan ikke gi grunnlag for pågripelse og ransaking i medhold av straffeprosessloven §§ 176 og 198, første ledd nr. 3. Opplysningene kunne selvfølgelig være av betydning dersom man påtraff A i en situasjon hvor det gav mistanke om befatning med narkotiske stoffer. At A var i Xs forretning og at han hadde med seg noe ut fra forretningen som han tok med seg til sitt forretningslokale, kan fremstå som mistenkelig, men tilfredsstiller åpenbart ikke kravet til skjellig grunn til mistanke eller kravet til sterk mistanke, som må antas å være et strengere vilkår. Slik saken fremstår for Spesialenheten har det vært gjennomført en pågripelse og ransaking uten eksakte og konkrete holdepunkter for at det var begått straffbart forhold ved denne anledningen.
Straffeloven §§ 116 og 117 krever forsett for at forholdet kan rammes av bestemmelsene. Slik polititjenestemennene har forklart seg var de av den formening at de rettslige vilkårene var oppfylt og at de derfor hadde anledning til å gjennomføre så vel pågripelse som ransaking. Deres vurderinger fremstår som dårlig fundert. Spesialenheten finner likevel ikke grunnlag for å si at det foreligger forsettlig overtredelse av straffeloven § 116 og 117, og forholdet kan således ikke rammes av disse bestemmelser.
Det er videre vurdert om pågripelsen rammes av straffeloven § 226. For at straffeloven § 226 skal komme til anvendelse må frihetsberøvelsen være ulovlig, dvs. rettsstridig. Frihetsberøvelsen må ansees å være fullbyrdet fra det tidspunkt en person blir berøvet sin frihet, selv om vedkommende ved tilfeldige omstendigheter umiddelbart eller etter kort tid oppnår sin frihet igjen. A ble berøvet sin frihet, herunder påsatt håndjern, i ca 40 minutter.
Får å bli straffet etter denne bestemmelse må det ha blitt utvist forsett med hensyn til selve frihetsberøvelsen. Men det er tilstrekkelig at det foreligger uaktsomhet for så vidt gjelder antakelsen av frihetsberøvelsens lovlighet. I dette tilfellet har det blitt gjennomført en åpenbart ulovlig pågripelse. Bruk av den type makt griper inn i individets rett til personlig frihet og sikkerhet. Det må kunne kreves at ansatte i politiet er tilstrekkelig kjent med lovens begrensninger. Det bør anvendes en relativt streng norm ved vurderingen av om uaktsomhet er utvist. Slik saken fremstår for Spesialenheten, har politiførstebetjent B handlet ulovlig.
Pågripelsen og ransakingen er også vurdert i straffeloven § 325, nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Vurdering om grov uforstand må knytte seg til om pågripelsen og ransakingen av A fremstod som et klart kvalifisert avvik fra en forsvarlig og riktig tjenestehandling.
For at forholdet skal rammes av straffeloven § 325 nr. 1 har Høyesterett uttalt at det kreves; En kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet. Det er ofte vist til høyesterettsavgjørelser inntatt i Rt. 1986 side 670 og Rt. 1995 side 1195.
Når det gjelder polititjenestemenns adgang til selv å beslutte ransaking, har Høyesterett avgjørelse inntatt i Rt. 1993, side 1025 uttalt:
”Vilkårene for polititjenestemenns adgang til å ransake uten beslutning fra retten eller påtalemyndigheten, er av vesentlig rettssikkerhetsmessig betydning, og en tjenestemann vil normalt ikke kunne høres med at han er ukjent med lovens begrensninger.
For fellelse etter straffeloven § 325, første ledd nr. 1 kreves ”grov uforstand i tjenesten”. Det er med andre ord spillerom for feilvurderinger. Så lenge det er tale om en åpenbart ulovlig ransaking, som i dette tilfellet, vil det i utgangspunktet måtte legges til grunn at ransakingen er kvalifisert klanderverdig og derved utslag av grov uforstand i tjenesten.”
Den samme betraktning må også kunne legge til grunn når det gjelder pågripelsen av A.
I forhold til anvendelsen av straffeloven § 325, nr. 1 i denne saken, må det også tas med at det i ettertid ikke ble skrevet rapporter eller opprettet straffesak fra aksjonen mot A.
I henhold til straffeprosessloven § 199 skal det snarest mulig settes opp en rapport om ransaking. Aksjonen er også av en slik karakter at det burde vært meldt inn til operasjonssentralen og logget i PO-loggen. Tjenestemennene har forklart seg slik at det kan synes som om det beror på kommunikasjonssvikt mellom de som deltok under aksjonen at rapporter ikke er skrevet / meldinger ikke er gitt. B må anses som den ansvarlige for at rapporter etc. ikke ble utferdiget, idet han var leder av aksjonen.
Vedtak:
Politiførstebetjent B ilegges et forelegg for overtredelse av straffeloven § 226 og § 325 nr. 1.
Saken henlegges i forhold til politiførstebetjent B, i forhold til overtredelse av straffeloven §§ 116, 117, som intet straffbart forhold anses bevist.
Saken henlegges i forhold til politibetjent C, i forhold til overtredelse av straffeloven §§ 116, 117, 226 og 325 nr. 1, som intet straffbart forhold anses bevist.
A, politiførstebetjent B og politibetjent C underrettes om vedtaket.
I medhold av påtaleinstruksens § 34-7, andre ledd oversendes saken til politimesteren i Oslo for orientering og administrativ vurdering.
Saken er avgjort med delegert påtalekompetanse fra Sjefen for Spesialenheten, jf. påtaleinstruksen § 34-3, 2. ledd, jf. 1. ledd.
Spesialenheten beklager den lange saksbehandlingstiden.
Spesialenheten for politisaker, Hamar, 8. februar 2007
Johan Martin Welhaven
Assisterende sjef