Spesialenheten hadde 1. januar 2015 vært virksom i 10 år. Dette gir en anledning til å oppsummere erfaringer fra egen oppgaveløsning og de virksomheter enheten har ansvar for å etterforske.
Saksbehandling, organisering og effektivitet
Spesialenheten har i likhet med sin forgjenger, SEFO, vært kritisert for andelen henleggelser. Enheten har årlig behandlet ca. 1200 anmeldelser og andelen anmeldelser som fører til straffreaksjon er lav. Den har ligget mellom 3–8 %. Det er særlig den store andelen henleggelser som har vært brukt som grunnlag for kritikk mot enhetens avgjørelser, i mindre grad enkeltavgjørelsene. Det er i løpet av 10 år få enkeltavgjørelser som har vært gjenstand for noen bredere debatt. Sammenligninger Spesialenheten har gjort med andre nordiske lands ordninger med til dels samme mandat, viser stor grad av likhet i andel saker som fører til straffreaksjon.
Enheten har i perioder hatt for lang saksbehandlingstid. Saksbehandlingstiden har vært for lang både i forhold til fastsatte målsettinger og i forhold til det som av hensyn til sakens opplysning og sakens parter er ønskelig. Enheten er i løpet av 10-årspersioden evaluert (NOU 2009:12) og har blant annet som følge av dette hatt en vekst i antall stillinger. Enheten er i dag bemannet med 36 fast ansatte og har knyttet til seg 11 personer på verv. Personer på verv arbeider på oppdragsbasis. Spesialenheten er i tråd med forutsetningene organisert som en to–nivå organisasjon.
Alle saker behandles i to nivåer, ved etterforskingsavdelingene og hos Sjefen. Spesialenheten har utviklet rutiner som innebærer at det redegjøres grundig for bevisbedømmelse og juridiske vurderinger i innstillinger og vedtak. Alle saker avgjøres ved et skriftlig begrunnet påtalevedtak. Organiseringen og kravene til vedtaksbegrunnelser mv. har selvfølgelig betydning for hvor hurtig saker kan behandles. Det har blant annet fra lokale fagforeninger vært tatt til orde for at det bør lempes på krav til behandling i to nivåer og vedtaksbegrunnelser. Dette har også vært løftet fram i enhetens dialog med departementet og riksadvokaten. Det har av hensyn til krav til kvalitet og tillitt til enhetens arbeid vært enighet om at det ikke bør foretas forenklinger i arbeidsrutiner.
Spesialenheten har i 2014 hatt til behandling flere saker som kan anses som særlig arbeidskrevende. I lys av dette og det forhold at enheten over tid ikke har lykkes med å innfri sine målsettinger, mener sjefen for Spesialenheten at det kan være behov for en viss styrking av grunnbemanningen.
Spesialenheten har innenfor rammen av gjeldende regleverk lagt vekt på åpenhet om saker og arbeid. Enheten legger i dag ut korte sammendrag av alle avgjørelser på sin hjemmeside. Vedtak i saker av allmenn interesse blir i sin helhet lagt ut i anonymisert form.
Saker og saksområder
Obiora-saken
Eugene Obiora døde av kvelning da han i september 2006 ble pågrepet av politiet på et offentlig servicekontor i Trondheim. Spesialenhetens beslutning om å henlegge saken mot tjenestemennene som grep inn mot Obiora etter bevisets stilling førte til sterke reaksjoner og debatt. Spesialenheten la med bakgrunn i sakkyndige vurderinger til grunn at oksygenunderskudd oppstod som følge av pusteproblemer eller press mot halsen, Obioras egne anstrengelser for å motsette seg pågripelsen, plassering i mageleie over tid og at politiets maktanvendelse for å holde ham nede og i ro ga press mot hardt underlag. Spesialenhetens vurdering var at det ikke kunne føres bevis for at tjenestemennene som grep inn i forhold til Obiora hadde opptrådt uaktsomt i forhold til dødsfølgen og utvist grov uforstand i tjenesten. Det var etter Spesialenhetens vurdering ingen holdepunkter for at behandlingen av Obiora var rasistisk motivert. Etterforskingen viste at norsk politi hadde mangelfull kjennskap til faremomenter ved å legge en pågrepet person i mageleie med håndjern på ryggen. Enhetens vedtak om å henlegge saken ble etter klage fra pårørende opprettholdt av riksadvokaten i desember 2007.
Spesialenheten pekte i sin avgjørelse i Obiora-saken på at andre lands politimyndigheter, herunder dansk politi, med bakgrunn i flere lignende hendelser hadde bedre kjennskap enn norsk politi til faremomenter ved mageleie. Det ble også vist til at kvelningsdød hos agiterte og kjempende personer forut for hendelsen var omtalt i akuttmedisinsk og rettsmedisinsk litteratur. Sivilombudsmannen kritiserte i 2010 norske myndigheter for at politiet ikke kjente til faren for tap av liv ved mageleie. Sivilombudsmannens vurdering var at norske myndigheter ikke i tilstrekkelig grad hadde overholdt sine konvensjonsforpliktelser med hensyn til bruken av mageleie ved pågripelser. Nødvendig kunnskap kunne i følge Sivilombudsmannen ha vært innhentet uten bruk av store ressurser.
Etterlatte etter Obiora inngikk i 2010 forlik med staten i sak med krav om erstatning. Etterlatte fremmet senere en klage til Menneskerettsdomstolen. Det ble anført at EMK art 2 (retten til liv) var krenket fordi norske myndigheter ikke hadde sørget for tilstrekkelig opplæring i politiet om risiko ved bruk av mageleie som arrestasjonsteknikk. Videre ble anført at artikkel 14 (forbud mot diskriminering) sammenholdt med artikkel 2 var krenket på bakgrunn av at norske myndigheter ikke hadde beskyttet Obiora mot rasisme i politiet.
Menneskerettsdomstolen avviste i 2011 klagen. Det ble vist til at klageren ved å gå til sivil erstatningssak mot staten hadde benyttet de tilgjengelige nasjonale rettsmidler og at det påfølgende forliket innebar at det var gitt avkall på videre bruk av disse rettsmidlene. Domstolen pekte også på at nasjonale politimyndigheter hadde endret treningsopplegget for å forhindre tilsvarende tragiske hendelser i framtiden. Det ble videre pekt på at klageren ikke på noen måte hadde utdypet klagen om diskriminering og at forholdet var grundig etterforsket av Spesialenheten.
Det er på det rene at arrestasjonsteknikk som fag og ferdighet i politiet fra 2005 til 2015 har undergått en betydelig utvikling. I dette arbeidet har erfaringer fra Obiora- saken og andre saker som har vært behandlet hos Spesialenheten vært av betydning.
Maktbruksaker for domstolen
Spesialenheten tok i 2011 ut tiltale mot en tjenesteperson i Telemark politidistrikt for å ha utøvd press mot en pågrepet person mens han lå nede på bakken i mageleie med håndjern på ryggen. Personen fikk pustestans og hjertestans som førte til hjerneskade. Tjenestepersonen ble domfelt i tingretten og senere frifunnet i lagmannsretten. Lagmannsretten la til grunn at tjenestepersonens press mot den pågrepne bare hadde vart i noen få sekunder og anså dette å ligge innenfor tjenestepersonens straffrie handlingsrom. Lagmannsretten fant heller ikke å kunne utelukke at pustestans og hjertestans hadde inntrådt av andre årsaker enn press fra tjenestepersonens side.
Av maktbruksakene som Spesialenheten i løpet av de siste 10 år har fremmet for domstolene har halvparten endt med at tiltalte er frifunnet. Det er ut fra lovgivning og rettspraksis vanskelig å trekke opp noen generelle og klare rammer for politiets straffrie adgang til bruk av makt. Det skal med utgangspunkt i politiloven § 6 og straffeloven § 48 foretas en konkret skjønnsmessig bedømmelse i hver enkelt sak av om maktbruken var nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig, og om den ut fra omstendighetene kan anses å ha vært «ubetinget utilbørlig». Domstolene har i saker som har endt med frifinnelse lagt til grunn at politiet har et bredere straffritt handlingsrom enn det Spesialenheten har gjort i sin påtalevurdering av saken. Det knytter seg både til vurderinger av nødvendigheten av å gripe inn og av hvordan makt kan brukes.
Det må kunne sies at fagdommere og legdommere viser stor forståelse for hvor vanskelige politiets vurderinger knyttet til maktbruk kan være. Spesialenheten har aldri kritisert domstolenes avgjørelser, men har gitt uttrykk for at de som gjerne uttaler seg om denne type saker også bør være kjent med hvordan saker bedømmes i rettsapparatet. Noen maktbruksaker har i løpet av 10-årspersioden vært prøvet for Høyesterett. Den antatt mest interessante avgjørelsen er inntatt i Rt. 2007 s. 1172. Saken gjelder bruk av makt ved pågripelse av person som nektet å stanse for politiet/bilforfølgelse.
Arrest
Spesialenheten har fra 2006 til 2014 18 ganger reagert med foretaksstraff mot politidistrikter, jf straffeloven § 48a. Foretaksstraff har vært benyttet når flere personer hver for seg har begått feil uten at den enkeltes handling isolert sett er vurdert som straffbar.
11 av 18 foretaksstraffer knytter seg til bruk av politiarrest. Spesialenhetens oppfatning er at politiet i noen sammenhenger kan opptre for rutinemessig i spørsmål som gjelder bruk av arrest. Dette knytter seg til vurderinger av nødvendighet, forsvarlighet og forholdsmessighet. I noen av sakene som har ført til straff har politiet rett og slett ikke hatt nødvendig kontroll med arrestoppholdet, noe som har medført at arrestopphold har vart for lenge og har vært uhjemlet. Frihetsberøvelse er et svært inngripende tiltak og alle vurderinger og handlinger knyttet til rettslig grunnlag, behov og varighet må holde høy kvalitet.
14 personer har fra 2005 til 2014 dødd i eller i sammenheng med opphold i politiarrester i Norge. Det er i sammenheng med tre av hendelsene reagert med straff. Årsakene til at død har inntrådt er ulike. I noen av sakene er det på det rene at politiet ikke tidlig nok har evnet å registrere symptomer på forgiftningstilstander og sykdom. Symptomer på sykdom har også vært feiloppfattet som virkninger av rusbruk. Polititjenestepersoner og arrestforvare har ikke medisinsk kompetanse. Erfaring viser at fremstilling for og klarering av lege før innsetting i arrest ikke gir noen garanti for at arrestoppholdet ikke vil innebære risiko. Det har i flere saker vært reist spørsmål om tilsynet med arrestanter gjennomføres i tråd med de krav som følger av regler og retningslinjer. Politiet skal i henhold til arrestforskriften § 2-5 ved tilsynet «forsikre seg om den innsattes situasjon».
I et ti-årig tilbakeblikk er det naturlig å peke på problemene med knapphet på varetektsplasser. Politiets egen statstikk over varighet på opphold i politiarrest og den mangelfulle overholdelsen av regelen om overføring fra politiarrest til fengsel innen to døgn er nedslående lesing. Selv om Spesialenheten i sin bedømmelse av konkrete saker ikke har funnet å reagere med straff, må situasjonen kunne betegnes som uholdbar. Det var i 2013 4250 oversittere i norske politiarrester. Nye retningslinjer fra riksadvokaten i rundskriv av 4. juli 2014 antas å ha bedret noe på situasjonen.
Flere saker som er behandlet av Spesialenheten gir grunn til å stille spørsmål ved om politiet opptrer i tråd med intensjonene ved endringen av framstillingsfristen i straffeprosessloven § 183. Fristen for framstilling av pågrepne for domstolen ble i 2006 utvidet til tre dager. Det ble ved endringen forutsatt at politiet bare helt unntaksvis skulle vente med framstilling til det hadde gått tre dager. Spesialenheten mener det er viktig at departementet nå fullfører arbeidet med etterkontroll av fristutvidelsen. Høringsfristen var 1. mars 2011.
Saker hos Spesialenheten gir et inntrykk av at ledere i politiet i for liten grad har vært engasjert i spørsmål som gjelder bruk av politiarrest. Da Spesialenheten i 2013 etterforsket praksis med fastlenking av arrestanter til ringer i celleveggen i arresten i Søndre Buskerud politidistrikt, viste etterforskingen at fire celler i Drammen var ustyrt med slike ringer. Politidistriktets ledelse var ukjent med praksisen og Politidirektoratets arresttilsyn hadde ikke registrert ringene eller stilt spørsmål som kunne ha avdekket slik praksis. Frihetsberøvelse er blant de mest inngripende tiltak politiet rår over. En kompetent og engasjert ledelse med oppmerksomhet mot hensynet til den innsatte og dennes rettigheter er svært viktig.
Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ble virksom i 2014. Enheten har allerede besøkt flere arrester og rapportert om funn og anbefalinger. Forebyggingsenheten får innsyn i saker fra Spesialenheten.
Bilforfølgelse
Saker hos Spesialenheten viser at 12 personer fra 2005 til 2014 er død i sammenheng med politiets bilforfølgelser. 20 personer er alvorlig skadet. (Hendelser med liten eller ingen skade på person er holdt utenfor). Bilforfølgelse er for politiet en lovlig og regulert metode. Spesialenheten har i sin vurdering av mulig straffansvar knyttet til gjennomføringen av bilforfølgelser tatt utgangspunkt i gjeldende retningslinjer, fastsatt i instruks fra Politidirektoratet. Ingen saker hvor noen er død i sammenheng med bilforfølgelse har ved Spesialenhetens eller riksadvokatens behandling ført til at det har vært reagert med straff. Det har i noen saker vært stilt kritiske spørsmål til vurderingen av behovet for å iverksette forfølgelse.
Antallet døde og alvorlig skadde viser med tydelighet at bilforfølgelse er svært risikofullt. I tilegg til risiko for involverte kjøretøy innbærer metoden risiko for andre vegfarende og personer som befinner seg langs veien. En av de 12 personene som er død er en kvinnelig syklist. Hun døde etter å ha blitt påkjørt av en beruset bilfører som ble forfulgt av politiet. Bilforfølgelse blir i mange situasjoner iverksatt og gjennomført med bakgrunn i mistanke om straffbare forhold som ikke er blant de alvorligste. Spesialenheten mener ut fra skadeomfanget at det er viktig at politiet hele tiden har oppmerksomhet mot praktiseringen av metoden og ser om det bør foretas endringer i retningslinjer og rutiner.
Andre saker
Spesialenheten har i løpet av 10 år tiltalt, siktet (tilståelsesdom) eller gitt forelegg til 196 personer ansatt i politiet. 15 personer ansatt i politiet er meddelt påtaleunnlatelse. I 20 saker er ansatte i politiet ved dom fradømt sine stillinger. Saker som har ført til fradømmelse av stilling har blant annet handlet om grov korrupsjon, seksuallovbrudd, misbruk av stilling, underslag og narkotikabruk. Selv om kritikere av Spesialenhetens arbeid gjerne gir uttrykk for at flere burde ha vært straffet, må antall saker og straffreaksjoner, vurdert ut fra samfunnets forventninger til politietaten, kunne betegnes som mange nok og alvorlige nok. Spesialenheten har gitt uttrykk for at flere av lovbruddene kunne ha vært unngått dersom ledere i politiet var mer årvåkne i sin lederutøvelse. Det er i flere av de alvorligste sakene klart at mange har sett faresignaler som det burde ha vært reagert i forhold til. Politiet har viktige oppgaver og utfører sitt oppdrag på vegne av samfunnet og borgerne. Oppdragets innhold og alvor innbærer at det må stilles strenge krav til ledere. Spesialenheten mener ledere i politiet kan bli flinkere til å gripe inn mot medarbeidere som man ikke fullt ut har tillit til opptrer i samsvar med krav og idealer for tjenesten.
Publisert i Årsrapport 2014.