I forbindelse med masterstudie i politivitenskap ved Politihøgskolen – analyserer spesialetterforsker Jens Ørbæk alle straffesaker påtaleavgjort i løpet av 2013 som gjelder påstander om ”unødig maktbruk”.
Masteroppgaven vil være ferdig senest våren 2015. Ørbæk har jobbet som etterforsker i Spesialenheten for politisaker siden 2005 – og har tidligere allsidig operativ erfaring fra politiet gjennom 15 år.
Politiets maktbruk – et tillitsbrudd eller nødvendig og forsvarlig?
Politiets adgang til å bruke makt er hjemlet i politiloven § 6 – ”Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig”. I tillegg til å etterforske og påtaleavgjøre påstander om unødig maktbruk – har Spesialenheten for politisaker også et ansvar for å sikre erfaringsoverføring til Politidirektoratet og Politihøgskolen. Sjefen for Spesialenheten for politisaker besluttet derfor i 2013 å gjennomføre en ”maktbruksanalyse” for å få mer kunnskap om denne type saker1.
Maktbruksanalysen:
Undersøkelsen er en kvantitativ analyse av et utvalg straffesaker med avgrensningen ”fra politiet tar i noen – til bruk av batong”. Den vil omfatte rundt 200 påtalevedtak fattet i 2013 og ca. 400 avhør av de fornærmede og mistenkte. Så langt er de to første månedene (når vedtakene er fattet) for hele landet gjennomgått og analysert. De foreløpige observasjonene baserer seg på et relativt lite utvalg (N=30), og det trekkes derfor her frem mer generelle trekk og data som virker entydige. Analysen er delt opp i forskjellige seksjoner/kategorier, for å tydeliggjøre dimensjonene i det som blir undersøkt.
I – Formalia
Når og hvor finner de anmeldte forhold sted – og hvem er partene? Det er så langt ikke funnet særlige forskjeller knyttet til sesong, måned, ukedag eller døgn. Det er ikke markante forskjeller mellom by og land når det gjelder anmeldelser om unødig maktbruk. 50 % av hendelsene knytter seg til ”sentrumsområde stor by” (Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim). Tar man høyde for befolkningstetthet og oppdragshyppighet er dette som forventet.
Totalt er 44 personer omhandlet som mistenkt, av disse var 42 menn og 2 kvinner. Gjennomsnittsalderen2 på de mistenkte er 33 år, mens medianverdien (den som i rangert rekkefølge står i midten) er 31 år. Den yngste mistenkte var 21 år, mens den eldste var 54 år.
Antall fornærmede utgjør 30 personer, av disse var 24 menn og 6 kvinner. Gjennomsnittsalderen på de fornærmede er 35 år, mens medianverdien er 34 år. Her var den yngste fornærmede 16 år og den eldste 78 år.
II – Oppdragstype og stedart
På hvilke arenaer skjer de anmeldte forhold og hva slags oppdrag knytter de seg til?
Det er så langt ikke observert noen vesentlige forskjeller mellom ”offentlig område”, ”privat område” og ”politiets kjøretøy/område”.
”Ordenstjeneste” utøves i 14 av 30 saker, noe som er ventet i forhold til hva slags oppdrag og situasjoner det refereres til. Mer uventet er det at 6 hendelser fant sted under trafikktjeneste, selv om enkelte av disse knytter seg til kjøring i påvirket tilstand.
III – Maktbruk og skadefølger
Hvilken maktbruk anmeldes? Følger politiets dialog og maktbruk prinsippene om – ”fra mindre til mer” jf politiloven § 6, 1 og 2. ledd? I 17 av 30 saker er det gitt ”advarsel og regulering” eller ”gjentatt advarsel og regulering” – før politiet har tatt i bruk maktmidler. Ved 4 tilfeller er dette ”vurdert utilstrekkelig/uhensiktsmessig”. Når det gjelder bruk av ”mildere maktmiddel før alvorligere”, så er dette benyttet i 17 av 30 hendelser. Her også er det 4 ganger registrert at mildere maktmidler er ”vurdert utilstrekkelig/uhensiktsmessig”.
Hvilken maktbruk (arrestasjonsteknikk og metode) som anmeldes fordeler seg jevnt,og dette må analyseres nærmere ved et større utvalg. Gjerningsbeskrivelser som kan tolkes som ”mageleie”, fremkommer i 5 av 30 hendelser. Dette temaet er tidligere vurdert administrativt av Spesialenheten for politisaker, og nye retningslinjer skal være gitt til politidistriktene grunnet faremomenter ved mageleie. At politiet har slått ”anmeldes slag” er anført i 8 av 30 saker, noe som i utgangspunktet kun er hjemlet som nødverge. Noen slag er vurdert som nødverge ved påtaleavgjørelsen, mens det i andre tilfeller ikke er funnet bevis for at det har blitt slått.
I 21 av 30 tilfeller anmeldes ”fysisk skade/plage”. Dette knytter seg i all hovedsak til ”mindre fysiske skader”, som ”kun blåmerke/hevelse” og ”kun sår/kutt”, eller ”flere mindre skadetyper”. I 5 av 30 saker er det registrert ”større fysiske skader”. Skadefølger er da oppgitt å være bruddskader i fingre, ribbensbrudd og et tilfelle av hjerteinfarkt.
IV – Politiadferd og kommunikasjon
Er det noe ved måten politiet opptrer og kommuniserer på? Det er her tatt utgangspunkt i kravene i politiinstruksen § 5-2 om ”opptreden i tjenesten”. Så langt tyder undersøkelsen på at politiet stort sett er ”rolige og beherskede”, ”høflige” og at de ikke oppfører seg på en ”sårende eller nedlatende måte”.
I 7 av 30 tilfeller er ”risiko vurdert før hendelse”. Samtidig fremkommer det ”risiko under hendelse” i 13 av 30 saker. Dette kan ha betydning for politiets fremgangsmåte og valg av dialog/maktmidler.
V – Fornærmede – adferd og kommunikasjon
Hva slags rolle har fornærmede i saker om unødig maktbruk? I denne kategorien er det forsøkt å speile kravene til adferd og kommunikasjon hos politiet. I ca. 70 % av tilfellene opptrådte og kommuniserte ikke fornærmede på en ”rolig og høflig måte”. De fornærmede opptrådte og kommuniserte på en ”sårende eller upassende måte” i 30 % av sakene.13 av 30 fornærmede er oppgitt å være ruspåvirket.
I hele 25 av 30 hendelser ”etterkom ikke fornærmede politiets pålegg”, mens i 22 av 30 saker har ”fornærmede satt seg fysisk til motverge”. Ved påtaleavgjørelsen vil dette ha betydning for om politiets maktbruk vurderes som lovlig jf politiloven § 6.
VI – Motiv
Er det andre grunner til at fornærmede anmelder? I 19 av 30 tilfeller er fornærmede selv anmeldt i politisaken. Det fremkommer i liten grad at det er et ønske om å ramme egen straffesak. Det kan synes som om de fornærmede i større grad er opptatt av at deler av maktutøvelsen ikke var nødvendig og forholdsmessig i forhold til situasjonen.
I 15 av 30 tilfeller fremmes det krav om erstatning – dette fordeler seg jevnt mellom krav knyttet til ”økonomisk tap” og ”ikke-økonomisk tap”.
VII – Etterforskingen
Har etterforskingen vært innrettet slik at partene har blitt hørt? Er det ting som kan forbedres på etterforskings- og påtalenivå? 21 av 30 fornærmede har blitt avhørt av Spesialenheten for politisaker. Tilsvarende er det tatt avhør av en eller flere av de mistenkte i 18 av 30 saker. I saker som er ”henlagt ikke rimelig grunn til å etterforske”, vil det ikke bli foretatt avhør av andre enn den fornærmede.
Spesialenheten innhenter og gjennomgår rutinemessig politiets straffesaker som en del av vurderingsgrunnlaget. I hvilken grad forklaringer i disse sakene er lagt til grunn – og om det har vært nødvendig med avhør av partene, partsvitner og uavhengige vitner for å avgjøre straffesaken, vil være sentrale spørsmål i det videre arbeidet.
VIII – Saksavgjørelse
Hvorfor ble sakene henlagt? Det er ikke tatt ut tiltale eller ilagt straffereaksjon i noen av sakene som er analysert så langt. 8 av 30 saker ble avgjort som ”henlagt ikke rimelig grunn til å etterforske”. I 20 av 30 saker ble utfallet ”henlagt intet straffbart forhold bevist”. Dette krever at det med særlig styrke taler mot at straffbar handling har funnet sted. En sak ble ”henlagt på grunn av bevisets stilling” og den siste saken ble avvist.
Tillitsbrudd eller nødvendig og forsvarlig?
Politiet i Norge håndterer svært mange hendelser som innebærer bruk av makt. I løpet av et år er det ca. 150-200 saker hvor det inngis anmeldelser om unødig maktbruk. I ”Tillit til politiet etter 22. juli” (Egge, Strype og Thomassen)3 fremgår det at tilliten har holdt seg på et høyt nivå i perioden 2008-2012. Samtidig hevder Skogan (2006)4 at negative erfaringer har langt større konsekvenser for tilliten til politiet enn tilsvarende positive erfaringer.
Tyler (2006)5 viser til at de som opplever at politiet har opptrådt på en rettferdig måte i større grad vil samarbeide og etterkomme politiets pålegg i fremtiden. I de foreløpige resultatene er de fornærmede ”ikke samarbeidsvillige” i mer enn 70 % av tilfellene. I hvilken grad dette skyldes måten politiet opptrådte på, hvilken maktbruk som ble benyttet eller tidligere erfaringer med politiet vil være sentrale spørsmål i det videre forskningsarbeidet.
NOU 2009:12 Et ansvarlig politi trekker frem behovet for erfaringsoverføring basert på kunnskap. Målsetningen med maktanalysen er for Spesialenheten å videreutvikle egen straffesaksbehandling og bidra til økt kunnskap i politiet.
1 Utgangspunkt for masteroppgaven ”Politiets maktbruk – et tillitsbrudd eller nødvendig og forsvarlig?”, under veiledning av forsker Gunnar Thomassen ved Politihøgskolen.
2 Gjennomsnittsalder ved små utvalg er mer påvirkelig av ekstreme verdier enn medianverdi.
3 Egge, M., Strype, J. og Thomassen, G (2012)Tillit til politiet etter 22. juli. PHS-Forskning 2012:5. Oslo: Politihøgskolen
4 Skogan, W. G (2006) Assymetry in the Impact of Encounters with Police. Policing and Society: An International journal of Research and Policy, 16(2), 99-126
5 Tyler, R (2006) Why people obey the law – Afterword: Princeton University Press
Publisert i årsrapport 2013.