Andelen av anmeldelser til Spesialenheten som retter seg mot politijurister har hvert år utgjort i underkant av 10 % av porteføljen. 7 % av anmeldelsene som ble avgjort i 2013 gjaldt politijurister.
Anmeldelsene dekker et vidt område for mulige straffbare forhold knyttet til tjenesteutøvelsen, men anmeldelser knyttet til politijuristenes juridiske skjønnutøvelse er utvilsomt den type anmeldelser det er flest av.
Det vil typisk kunne bli anført at en beslutning om henleggelse av en anmeldelse eller at en beslutning om nedleggelse av besøksforbud innebærer at det er utvist grov uforstand i tjenesten. En andel av anmeldelsene retter seg også mot påtalemyndighetens opptreden i retten.
Dersom Spesialenheten med bakgrunn i sine erfaringer skal trekke fram noen mulige områder for læring for påtalemyndigheten, er det naturlig å peke på betydningen av en godt tilrettelagt opplæring av nye politijurister og viktigheten av å vise respekt for domstolenes avgjørelser. I tillegg framheves betydningen av god porteføljestyring, gode rutiner ved overføring av ansvar for sak, tydelighet ved beslutningstakelse og grundighet ved prøving av vilkår for bruk av tvangsmidler.
Nyansatte politijurister er noen ganger usikre på sitt ansvarsområde. En person som var fengslet i henhold til kjennelse fra tingretten ble besluttet løslatt av lagmannsretten. Ansvarlig politijurist ble av lagmannsretten per telefon straks varslet om kjennelsen. Hun mottok også kjennelsen på telefaks. Politijuristen drøftet med en kollega om det var grunnlag for å gå videre med saken. Da de var enige om at det ikke var det, gjorde hun ikke mer med saken. Hun tok det for gitt at lagmannsrettens kjennelse ville bli forkynt for den varetektsinnsatte og at han ville bli løslatt. Fem dager etter at lagmannsretten traff sin kjennelse, ble politijuristen kontakten av fengselet som viste til at fengslingsfristen som var fastsatt i tingerettens kjennelse utløp samme dag. Politijuristen forklarte til Spesialenheten at hun ikke var klar over at det måtte skrives en ordre om løslatelse før den innsatte ville bli løslatt. Spesialenheten mente politijuristen var å bebreide for sin opptreden i saken og fant under tvil at det ikke var grunnlag for straffansvar. Politidistriktet endret som følge av hendelsen sitt opplæringsprogram for nyansatte politijurister.
I flere saker hvor straffansvar har vært vurdert har politijurister ikke innrettet seg etter avgjørelser i domstolen. En politijurist som ikke løslot en varetektsfange etter at lagmannsretten en fredag ettermiddag hadde besluttet ham løslatt, ble gitt påtaleunnlatelse av Riksadvokaten i forhold til bestemmelsen om grov uforstand i tjenesten. Politijuristen, som ikke hadde begjært utsatt iverksetting av lagmannsrettens beslutning, ønsket å anke lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett og besluttet derfor at innsatte skulle forbli i varetekt over helgen, inntil saken kunne fremmes for domstolen.
Spesialenheten har i en sak i 2013 rettet kritikk mot en politijurist som unnlot å tilbakelevere et beslag som ikke var opprettholdt av lagmannsretten. Politijuristen ble også kritisert av Spesialenheten for at det hadde vært for dårlig kontroll med oppbevaring av beslaget og at dokumentføringen i saken var mangelfull. Spesialenheten henla saken mot politijuristen etter beviset stilling. Etter behandling av klage besluttet Riksadvokaten i januar 2014 å gi politijuristen påtaleunnlatelse for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1. Riksadvokaten påpekte i sammenheng med saken at lojal oppfølgning av domstolenes avgjørelser er et grunnleggende krav til politi og påtalemyndighet og at åpenbare feil på dette punkt normalt vil utgjøre en overtredelse av straffeloven § 325 nr. 1.
Riksadvokaten har i sine direktiver til politimestrene understreket ledelsens overordnede ansvar for styringen av straffesaker i politidistriktet. Ledelsen har et overordnet ansvar for at saker blir behandlet med nødvendig grundighet og framdrift. Spesialenhetens vurdering er at ledelsen i flere saker, hvor det har vært anført å være grunnlag for å vurdere straffansvar for sen saksbehandling, har vært utydelige i sine krav eller at en har vært for tålmodige før det har vært tatt grep.
Ved overføring av ansvar i en sak fra etterforsker til politijurist eller fra en politijurist til en annen er det risiko for misforståelser. Uklarhet ved ansvarsoverføring er en dominerende årsak i saker som gjelder ulovlig bruk av arrest.
Spesialenhetens vurdering er at det i for mange saker er utydelighet i dokumentasjon knyttet til tvangsmiddelbruk. I saker som anmeldes til enheten mangler ofte påtalemyndighetens skriftlige opprettholdelse, jf. straffeprosessloven § 179. I noen saker har det i ettertid ikke vært mulig å klarlegge hvilken politijurist som har tatt beslutning om eller opprettholdt pågripelsen.
Spesialenheten har i noen saker hvor personer har vært pågrepet etter beslutning fra påtalemyndigheten ment at det har vært tvilsomt om noen av de spesielle vilkårene for pågripelse har vært oppfylt. Det har vært uklart hvilke av de spesielle fengslingsvilkår, unndragelsesfare eller bevisforspillelsesfare, som har begrunnet opprettholdelsen. Det er en viktig oppgave for påtalemyndigheten å sikre at politiarrest bare brukes når det er et nødvendig og forholdsmessig inngrep. I flere saker hvor personer har vært pågrepet for avhør, har avhør allikevel ikke vært gjennomført før løslatelse. Pågripelse må ikke begrunnes i tiltak som det ikke kan legges til grunn vil bli gjennomført.
Spesialenheten tok i en artikkel i årsrapporten for 2012 (side 6) opp påtalemyndighetens bruk av sekundærkompetanse til å beslutte ransaking. I flere saker Spesialenheten har behandlet har det vært vanskelig å se at vilkårene for å benytte sekundærkompetansen har vært oppfylt. Riksadvokaten har i sin klagebehandlingen flere ganger påpekt det samme. Riksadvokaten har i saker også bedt Spesialenheten om å innhente nærmere opplysninger for å klarlegge bakgrunnen for at politijurister i noen situasjoner har unnlatt å be om rettens beslutning om ransaking.
Publisert i årsrapport 2013.