Dersom noen dør eller blir alvorlig skadet i arresten, skal Spesialenheten for politisaker etterforske saken selv om det ikke er mistanke om at det er begått en straffbar tjenestehandling.
I tillegg til disse sakene behandler Spesialenheten hvert år andre saker knyttet til arrestopphold – anmeldelser for uhjemlet frihetsberøvelse, saker om manglende skriftlighet om beslutninger og tiltak, arrestantens rett til kontakt med advokat og avkledning ved sikkerhetsvisitasjon mm.
En stor andel av sakene Spesialenheten har sendt til administrativ vurdering gjelder forhold i politiarrest. Siden 2005 har Spesialenheten utferdiget 19 foretaksstraffer. Hendelser tilknyttet arrest har vært grunnlaget for 9 av foretaksstraffene. Spesialenheten mener at sakene er egnet for erfaringslæring for alle som arbeider i eller har lederansvar for arrester. Anonymiserte vedtak og sammendrag i saker finnes på www.spesialenheten.no under fanen avgjørelser. Årsrapportene ligger også på hjemmesiden og der kan du finne tidligere års artikler om arrest.
Spesialenheten har i 2013 blitt varslet om 2 dødsfall i politiarrest. Det ene dødsfallet skjedde i november i Agder politidistrikt og er fortsatt under etterforsking. I januar 2013 ble Spesialenheten varslet om at en 61 år gammel mann var funnet livløs på celle i arresten i Rogaland politidistrikt. Spesialenheten har valgt å omtale saken nærmere da etterforskingen blant annet kan gi grunnlag for refleksjon om det er nødvendig med lokale arrestinstrukser. Arrestregelverket bruker vanskelige skjønnsmessige begreper – hvordan er disse omsatt i opplæring og praksis? Når noen settes inn på grunn av beruselse, er det da en plan for arrestoppholdet slik at det ikke blir uforholdsmessig? Hva skal til for at den enkelte inspeksjon er tilfredsstillende, og hvorfor er det tilsynelatende forskjeller mellom politidistriktene for når arrestanter fremstilles for legetilsyn før innsettelse?
Spesialenheten iverksatte straks etterforsking etter varslingen fra Rogaland politidistrikt. Det ble opptatt forklaringer fra 18 personer. Seks tjenestepersoner ble gitt status som mistenkt. Det ble innhentet opplysninger fra rettsmedisinsk undersøkelse av arrestanten og uttalelse fra sakkyndig om påvirkning og symptomer hos han. Rapporten fra den rettsmedisinske undersøkelsen konkluderte med at dødsårsaken antas å være hjerneblødning.
Bakgrunnen for at den 61 år gamle mannen ble innbragt var en melding til politiet tidligere på dagen om at en mann som framstod som beruset gikk rundt i et boligområde. En politipatrulje kjørte til stedet, men traff ingen. Litt senere innkom ny melding om at mannen var sett i samme område og at han gikk rundt og kjente på dører og garasjeporter.
Politipatruljen fikk kontakt med mannen og besluttet å kjøre ham til en adresse som de fikk oppgitt av politiets operasjonssentral. Patruljen oppfattet at mannen samtykket i å bli kjørt. Fremme på adressen opplyste beboer at mannen tidligere hadde vært bosatt der, men at han hadde flyttet. Patruljen fikk etter hvert kunnskap om en ny adresse. Da det var usikkert om det var noen på adressen som kunne ta hånd om han, besluttet patruljen å innbringe han til politistasjonen for innsettelse i drukkenskapsarrest.
Patruljen vurderte sammen med arrestforvarer at mannen ikke hadde behov for legetilsyn. Saken ble lagt fram for vaktsjef som besluttet å sette mannen i drukkenskapsarrest. Mannen ble under oppholdet i arresten inspisert hver halvtime og til sammen 7 ganger. Ved den syvende inspeksjonen reagerte en arrestforvarer på at han ikke pustet og gikk inn på cellen og iverksatte straks livreddende tiltak.
To spørsmål sto sentralt for Spesialenhetens vurdering: Om det ved innbringelse og inkvirering av mannen forelå opplysninger eller symptomer som tilsa at mannen skulle ha vært framstilt for lege, og om inspeksjonene av han under oppholdet i arresten fant sted i henhold til gjeldende regelverk og instrukser.
Mannen kunne innbringes i medhold av politiloven § 9 (inngrep overfor berusede personer). Dersom den innbrakte på grunn av beruselse er ute av stand til å ta vare på seg selv eller gjøre rede for seg, skal politiet straks vurdere å overføre vedkommende til sykehus, legevakt eller avrusningsstasjon. Dersom slik overføring ikke finner sted, skal vedkommende ha legetilsyn i arresten.
Tilstandskriteriene ”ute av stand til å ta vare på seg selv” og ”gjøre rede for seg” er ikke utdypet i lovforarbeider eller i juridisk litteratur. Spesialenheten la til grunn at det må foretas en skjønnsmessig bedømmelse av den innbraktes evne til kroppsbeherskelse/ motorikk og kommunikasjon. Selv om opplysningene om mannens opptreden forut for innbringelsen og framtoning i møtet med politiet samlet sett ble ansett å gi inntrykk av at han var forkommen, var det ikke grunnlag for å konkludere med at den skjønnsmessige bedømmelsen som ble foretatt av han før han ble satt i arrest var straffbar. Bildeopptak av han ved inkvirering og innsetting i arrest viste at han var relativt selvhjulpen. Det kunne ikke legges til grunn at han der og da viste symptomer som utvilsomt skulle ha vært oppfattet som tegn på helserisiko. Politiet hadde før han ble satt i arrest en telefonsamtale med en av mannens pårørende om hans helse.
Inspeksjonene ble gjennomført med den regelmessighet som regelverket krever. Spesialenheten påpekte, med bakgrunn i politiets logg over inspeksjonstiltak, at en arrestforvarer ved to inspeksjoner brukte så kort tid at det kunne reises spørsmål om inspeksjonene var i samsvar med de krav som følger av retningslinjer fra Politidirektoratet og politidistriktets instruks. Den som utfører inspeksjonen skal som minimum ved selvsyn forsikre seg om den innsattes situasjon, herunder om vedkommende trenger legehjelp eller er i en situasjon hvor vedkommende lett kan skade seg selv. Lyd og bildeopptak fra cellen viste at arrestanten sov ved de to inspeksjonene. Det kunne ut fra opptaket ikke trekkes noen slutning om at arrestforvareren hadde oversett symptomer hos mannen som tilsa at det burde ha vært grepet inn. Mannen snorket ved begge inspeksjonene og ble oppfattet å ha normal pustefrekvens. Saken ble henlagt for alle personer som hadde hatt status som mistenkt.
Politimesteren ble anmodet om å gjennomgå saken administrativt. Det ble med henvisning til vitneavhør av arrestansvarlige i Hordaland politidistrikt og Sør-Trøndelag politidistrikt pekt på at det ved politistasjonen kunne synes å være en noe høyere terskel for å beslutte framstilling for lege enn i de to andre distriktene. Politimesteren ble også anmodet å vurdere om det bør tilstrebes at den som beslutter innsetting i arrest selv tar den innbrakte i øyesyn. Det ble samtidig understreket at det forhold at enkeltsaker legges fram for beslutningstaker av andre tjenestemenn ikke var i strid med politiinstruksen.
Politimesteren ble anmodet å vurdere om lokal arrestinstruks var hensiktsmessig utformet når det gjaldt spørsmålet om framstilling av personer som er ”ute av stand til å ta vare på seg selv” og ”gjøre rede for seg” for lege. Gjeldende utforming ble ansett å gi noe uklarhet om hvorvidt personer som omfattes av tilstandskriteriene skulle framstilles for legetilsyn eller om de skulle vurderes for framstilling.
Politimesteren ble også anmodet om å følge opp tvilen som Spesialenheten ga uttrykk for med hensyn til om innholdet i to av inspeksjonene hadde vært i samsvar med de krav som følger av retningslinjer fra Politidirektoratet og politidistriktets instruks.
Da billedopptak fra arrestkorridoren var slettet i politidistriktet, ble politimesteren også bedt om å vurdere rutiner for sikring av bildeopptak etter alvorlige hendelser i arresten.
Klage fra pårørende over Spesialenhetens vedtak om henleggelse er behandlet av Riksadvokaten, som har opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.
Publisert i årsrapport 2013.