Politiet skal beskytte og verne mot alt som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet. For den enkelte tjenesteperson betyr det at han både etter ordre og på eget initiativ er pliktig til å utsette seg selv for fare for å gjennomføre tjenesteoppdrag. Hvilke konsekvenser har det for den tjenestepersonen som ikke kaster seg i vannet for å redde liv, som vegrer å følge ordre fordi han vurderer den som for risikabel å følge eller hva hvis motet svikter?
Spørsmålet om politiets handleplikt i farlige situasjoner er i forbindelse med granskingen av politiets håndtering av terrorhandlingene 22. juli 2011 utredet nærmere. Professor emeritus Henning Jakhelln skrev på oppdrag for 22. juli-kommisjonen en utredning med tittelen ”Innsatsaksjoner og innsatspersonellets plikt til å utføre arbeidsoppgaver med særlig faregrad”. Til Politidirektoratets egen evaluering har professor Tor-Geir Myhrer skrevet en utredning med tittel ”Handleplikt ved farlige politioperasjoner.”
Utredningene bidrar til å opplyse et område det ikke er skrevet så mye om tidligere verken i juridisk teori eller rettspraksis. Utredningene etterlater ikke tvil om at det følger både av reglene som regulerer politiets virksomhet og arbeidsforholdet at tjenestemenns handlings- og lydighetsplikt omfatter å utsette seg selv for betydelig fare. Det er kun i situasjoner der tjenestepersonen vil bli utsatt ”for en fare som ikke under noen omstendighet er akseptabel” eller som må anses ”klart uforsvarlig ut fra en bedømmelse av den konkrete situasjonen”, at tjenestepersonen ikke har handleplikt eller ikke må adlyde ordre.
Utredningene gjelder ikke konsekvensene av ikke å handle eller nekte ordre. Etter omstendighetene vil et brudd på handleplikten eller nektelse av å følge ordre om å handle i en farlig situasjon, kunne være straffbart som grov uforstand i tjenesten, brudd på tjenesteplikt eller også andre straffebud som gjelder hjelpeplikt. Tjenestelige reaksjoner etter tjenestemannsloven fra arbeidsgiver kan selvfølgelig også være en konsekvens av slike handlinger. Det vises til Rt. 1989 s. 329 som gjaldt en sak hvor en polititjenesteperson i hundetjenesten i Oslo hadde blitt avskjediget fordi han nektet å hjelpe til ved ettersøkning i et annet politidistrikt etter væpnede bankranere. Han hadde forgjeves forlangt å få med fire mann fra beredskapstroppen som sikring. Høyesterett fant at det ikke var berettiget å nekte å adlyde ordre med den begrunnelse at det dreide seg om et farlig oppdrag. Krenkelsen av tjenesteplikten ble imidlertid ikke ansett å være en så grov tjenesteforsømmelse at avskjed var berettiget. Det ble blant annet lagt vekt på at tjenestepersonen ikke hadde til hensikt å unndra seg oppdraget, men å få det gjennomført på den etter hans oppfatning mest betryggende måte.
Spesialenheten avgjorde i 2012 en sak som gjaldt anmeldelse for ikke å ha handlet for å redde liv. En bil med fire ungdommer i hadde kjørt ut for kaia og lå i vannet. To jenter omkom. En av de pårørende anmeldte politiet som kom til stedet blant annet for at de ikke umiddelbart hoppet i vannet for å forsøke å redde personer inne i bilen. Spesialenheten henla saken mot tjenestepersonen som tok beslutningen om at politiet ikke skulle ta seg ned i vannet i forhold til straffeloven § 325 nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist. Hans handlingsplikt i situasjonen ansås ut fra omstendighetene oppfylt ved de tiltak som ble iverksatt og koordinert. Tjenestepersonens helhetlig bedømmelse av situasjonen, hvor det ble lagt vekt på temperatur i vannet, bilens posisjon og fare for ny ulykke ses ikke å kunne karakteriseres som kvalifisert klanderverdig opptreden. At tjenestepersonen foretok en adekvat vurdering av situasjonen ble blant annet støttet av forklaring fra tre dykkere fra brannvesenet som også kom til stedet. Riksadvokaten har etter klage fra pårørendes advokat opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.
I Spesialenhetens vurdering av om det var rimelig grunn til å iverksette etterforsking mot enkeltpersoner i politiet for håndtering av terrorhandlingene 22. juli 2011, ble spørsmål om handlingsplikt og lydighetsplikt omtalt. Når Spesialenheten ikke fant grunn til å iverksette etterforsking mot noen enkeltpersoner var det blant annet begrunnet i at den strafferettslige bedømmelsen ikke kan legges helt opp mot den opptreden som i ettertid fremstår som den ideelle. Det ble her også lagt vekt på 22. juli hendelsenes samlede omfang og at en rekke faktorer var bestemmende for hvordan politiets oppdrag denne dagen ble løst. Spesialenhetens vurdering var at det ikke var forholdsmessig å iverksette etterforsking med henblikk på å klargjøre om enkeltpersoner i den operative styrken kunne holdes strafferettslig ansvarlig.
Oppfatningen om hvor stor risiko som er akseptabel er neppe lik hos alle. Spørsmålet vil når det reises også måtte bero på et konkret skjønn. Spesialenheten mener det er viktig at politiet – så langt det er mulig – søker å klargjøre hvilket krav til handling som påhviler politiet som etat og den enkelte tjenesteperson når liv står i fare.
Publisert i årsrapport 2012.