Å holde noen frihetsberøvet under etterforsking krever mer enn at de grunnleggende vilkårene for fengsling er til stede. frihetsberøvelse er et inngripende tiltak overfor enkeltindividet som stiller krav til ledelse og styring. kan det å frihetsberøve for politiet og påtalemyndigheten bli så dagligdags at en taper av syne inngrepets alvor for den pågrepne?
En person som var mistenkt for ran ble pågrepet av væpnet politi. Han ble pågrepet på en lørdag, fem dager etter ranet. Mistanken var i hovedsak basert på en viss personlikhet mellom bilder fra et overvåkningskamera og bilder fra politiets utlendingsregister. Politijuristen forklarte at han ikke selv satte seg grundig inn i etterforskingsmaterialet før beslutningen om pågripelse ble truffet. I avhør rett etter pågripelsen benektet den mistenkte kjennskap til ranet og det forelå ingen andre opplysninger som knyttet ham til gjerningen. Det er ikke dokumentert at det ble foretatt etterforskingsskritt etter avhøret. Da politijuristen leste avhøret på mandag fant han det ikke sannsynlig at den pågrepne hadde begått ranet og beordret ham løslatt.
En person ble pågrepet etter å ha blitt tatt på fersk gjerning i tyveri fra arbeidsplassen. Pågripelsen skjedde torsdag formiddag og han ble avhørt fredag formiddag. Han forklarte da at han hadde begått tyveri i stort omfang. Påtalemyndigheten besluttet å holde den mistenkte i politiarrest til mandag. Da han ble fremstilt for retten mandag var det gått fire dager siden pågripelsen. Det ble ikke foretatt etterforsking i helgen. Politijuristen som fremstilte den mistenkte for retten opplyste ikke om at fremstillingsfristen var gått ut. Det ble heller ikke anført noe vedrørende fristoverskridelsen i rettsboken. Etter at retten avsa fengslingskjennelse ble mistenkte ført tilbake til politiarresten. Det er ikke dokumentert at noen i politidistriktet i løpet av den tiden arrestanten ble holdt i politiarrest var i kontakt med kriminalomsorgen for å få ham overført til fengsel.
Dette er eksempler på saker hvor Spesialenheten har vurdert om de involverte politijuristene har begått straffbare tjenestehandlinger ved sine beslutninger om frihetsberøvelse. Spesialenheten har ikke hatt mange slike saker, men hver enkelt slik sak er alvorlig da det gjelder individets grunnleggende menneskerett til personlig frihet og myndighetenes forpliktelse til å unngå vilkårlige frihetsberøvelser. Det har i mange år vært et sterkt fokus i justissektoren på bruk av frihetsberøvelse før rettskraftig dom bl.a. som følge av internasjonal kritikk mot norske myndigheter. Europarådets torturovervåkingskomité (CPT) har i flere av sine rapporter om Norge bl.a. vært kritisk til omfanget av varetektsbruken, opphold i politiarrest under varetekt, lengden på varetektsoppholdene og bruk en av restriksjoner overfor varetektsinnsatte.
Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) viser at fremstilling eller løslatelse fire dager etter pågripelse er helt i ytterkant av hva som kan godtas i forhold til EMK artikkel 5 nr. 3 om retten til frihet. Da fristen i straffeprosessloven for å fremstille for varetektsfengsling ble utvidet til tre dager, ble det lagt til grunn at lengre fremstillingsfrist ville redusere behovet for varetektsfengsling og redusere den samlede tiden som siktede personer er frihetsberøvet under etterforsking. Det ble forutsatt at det bare unntaksvis vil være aktuelt å vente med å fremstille den siktede helt til lengstefristen utløper, se Ot.prp. nr. 66 (2001-2002). Ved iverksettelsen av lovendringen understreket Riksadvokaten at politimesteren og den ansvarlige politijuristen har et særlig ansvar for å kontrollere at varetekt, restriksjoner, pågripelse og bruk av politiarrest bare brukes i samsvar med lovgivningen og Riksadvokatens retningslinjer. Det innebærer bl.a. at den utvidede fremstillingsfristen bare skal brukes der det er nødvendig av hensyn til effektiv etterforsking, se Riksadvokatens rundskriv nr 4/2006. I rundskrivet er det også understreket at en pågripelse utløser en særlig aktivitetsplikt i etterforskingen.
Det må forventes at politijurister forholder seg aktivt og ansvarlig til den absolutte fremstillingsfristen. Videre må det forventes at behovet for å holde personer i arrest fra påtalemyndighetens side undergis en reell og selvstendig prøving. Spesialenheten mener det ikke er i samsvar med lovgivers forutsetninger og direktivene fra overordnet påtalemyndighet dersom personer holdes over dager i arrest i påvente av påtalemessige vurderinger. Det legges til grunn at politijurist ved vurdering av spørsmålet om frihetsberøvelse, aktivt vurderer forholdsmessigheten, herunder behovet og mulighetene for etterforsking under frihetsberøvelsen. Politiets arbeidstidsbestemmelser eller ressurssituasjonen generelt kan være en årsak til at det f.eks. ikke etterforskes lørdag og søndag. Det følger imidlertid av straffeprosessloven at når påtalemyndigheten under etterforsking velger å benytte seg av myndigheten til å frihetsberøve noen, må det foretas en konkret vurdering av hva tiden den mistenkte sitter frihetsberøvet skal brukes til.
I politiarrestforskriften § 3-1 er bestemt at den innsatte innen to døgn etter pågripelsen skal overføres fra politiarrest til fengsel, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig. Dersom overføring skjer senere, skal begrunnelsen nedtegnes i arrestjournalen. Spesialenheten har behandlet flere saker hvor det er anført at overføring ikke har skjedd eller har skjedd for sent. En slik sak er omtalt på side 24.
Publisert i årsrapport 2010.