Spesialenheten behandler årlig flere saker om opphold i arrest. Fra saker i 2014 er det grunn til å trekke frem forhold som knytter seg til lengden på opphold i politiarrest, herunder oversittelse av fristen for fremstilling for varetekt, samt bruk av håndjern i politiarrest og meddelelser av forelegg under opphold i arrest.
Spesialenheten har hatt til behandling flere saker der fristene for varighet av opphold i politiarrest og fremstilling for retten for varetektsfengsling ikke er overholdt. Det er ulike frister for henholdsvis overføring fra politiarrest og fremstilling for varetekt. Den pågrepne skal overføres fra politiarrest til varetektscelle innen to døgn etter pågripelsen, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig, jf. forskrift om bruk av politiarrest § 3-1. Dersom påtalemyndigheten ønsker å beholde den pågrepne, skal vedkommende snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelse, fremstilles for tingretten for varetektsfengsling, jf. straffeprosessloven § 183 første ledd.
Fremstillingsfristen på tre dager i straffeprosessloven § 183 første ledd ble fastsatt ut fra ønsket om å redusere behovet for varetektsfengsling og den samlede tiden siktede personer sitter i varetekt under etterforskingen. I forarbeidene til bestemmelsen er det forutsatt at fristen på tre dager vil øke muligheten for at saken blir så godt etterforsket i løpet av den tiden den siktede er pågrepet, at det ikke blir behov for fengsling. Det er videre fremhevet at hovedregelen fortsatt skal være at den siktede skal fremstilles snarest mulig, og at det bare unntaksvis kan være aktuelt å vente med fremstilling til fristen løper ut. Hvor lenge man kan vente, vil bero på forholdene i den enkelte saken, blant annet på hvor alvorlig forbrytelse det dreier seg om og på hvor komplisert og tidkrevende etterforskingen er.
I Riksadvokatens rundskriv 4/2006 er det uttalt at politimesteren og den ansvarlige politijuristen har et særlig ansvar for å kontrollere at blant annet varetekt og bruk av politiarrest i forbindelse med etterforsking blir brukt i tråd med rundskrivet. Videre presiserer Riksadvokaten at påtalemyndigheten skal arbeide aktivt og målrettet for at forutsetningene i forarbeidene blir oppfylt, og at den utvidede fristen bare skal benyttes når det er nødvendig av hensyn til en effektiv etterforsking.
Spesialenheten behandlet i 2014 en sak der en mann ble pågrepet og satt i politiarrest på grunn av at han hadde oppbevart narkotika og hadde en historikk som rusmisbruker og vinningskriminell. Samme dag ble det gjennomført ransaking på mannens bopel, og to dager senere ble han avhørt på nytt. Han ble fremstilt for fengsling etter tre dager, og ble først overført til fengsel seks dager etter at han ble pågrepet. Spesialenheten mente at det ikke var grunn til å vente til den tredje dagen etter pågripelsen med å fremstille siktede for fengsling. Allerede i løpet av den dag siktede ble pågrepet var saken godt opplyst, og det syntes tidlig å ha vært klart at siktede var høyaktuell for fengsling. Den avgjørende årsaken til at siktede ikke ble framstilt tidligere var at politiadvokaten var opptatt med andre gjøremål. Spesialenheten uttalte at hensynet til den pågrepne må veie tyngst, og at dersom ansvarlig jurist ikke har kapasitet til å fremstille personer i politiarrest for fengsling, må overordnet varsles slik at dette arbeidet kan overføres til andre.
Spesialenhetens etterforsking ga inntrykk av at overordnet kontroll med fristen i straffeprosessloven § 183 første ledd var mangelfull. Så lenge lengstefristen ble overholdt ble det imidlertid ikke ansett å være grunnlag for å vurdere straffansvar for grov uforstand i tjenesten, men saken ble sendt politimesteren for administrativ vurdering.
I 2014 behandlet Spesialenheten også en sak der politiet hadde besluttet at en mann skulle innsettes på celle med håndjern. Mannen hadde forstyrret politiets pågripelse av en bekjent av ham, og hadde unnlatt å etterkomme pålegg om å fjerne seg. Han ble innbrakt til arresten etter politiloven § 9 første ledd fordi han som følge av beruselse hadde forstyrret den offentlige ro og orden, forulempet andre eller voldt fare for seg selv eller andre.
Spesialenheten uttalte at avgjørelsen av om håndjernsbruk er rettsmessig ikke kun vil bero på om vilkårene i politiinstruksen § 3-2 er oppfylt. Det må også tas stilling til om den konkrete bruken er nødvendig, forholdmessig og forsvarlig, jf. politiloven § 6. Terskelen for å bruke håndjern, herunder innholdet i nødvendighetsvurderingen, vil måtte vurderes ulikt der håndjern brukes på person som er innelåst på celle, og der håndjern brukes under pågripelse og transport. På celle vil den pågrepne være isolert og forhindret fra å utøve vold mot andre enn seg selv.
Spesialenheten la til grunn at beslutningen om at mannen skulle ha på håndjern etter at han var ført inn på celle var begrunnet i frykt for at han ville utøve vold ved fjerning av håndjernene og/eller frykt for at han ville utøve vold når polititjenestepersoner senere gikk inn til ham på cellen. Spesialenheten bemerket at grunnlaget for innbringelsen og mannens verbale utfall mot polititjenestepersonene isolert sett ikke skilte seg fra andre situasjoner politiet regelmessig står overfor. Beslutningen om bruk av håndjern ble ansett å være begrunnet i at mannen var aggressiv og uberegnelig, samt at han tidligere hadde utøvd vold mot tjenestemenn i politiet.
Spesialenheten var i tvil om bruken av håndjern på celle var nødvendig og forsvarlig. Det var uklart om alternative framgangsmåter, som nedleggelse på madrass og frigjøring fra håndjern under deltagelse av flere tjenestemenn, ble vurdert. Det ble også vist til at håndjernene var festet på ryggen og at de forble på i flere timer. Bruken av makt ble samlet sett ansett som omfattende. Spesialenheten la til grunn at det var vaktleder som formelt sett traff beslutning om at mannen skulle settes på celle med håndjern på ryggen og når håndjernene skulle tas av. Dette var i samsvar med politidistriktets instruks for bruk av politiarrest. Det ble imidlertid ikke sikret notoritet om beslutningen og gjennomføringen på annen måte enn at det i oppdragsloggen var notert at patruljen meldte om at mannen skulle innsettes med håndjern. Spesialenheten mente at dokumentasjonen knyttet til inngrepet var mangelfullt. Det ble vist til at bruk av håndjern i arrest er maktbruk av så inngripende karakter at bakgrunnen for beslutningen om å benytte håndjern, hvilke momenter som begrunnet håndjernenes plassering og hvilke særlige tilsynsrutiner som ble iverksatt for å begrense inngrepets karakter og varighet, må dokumenteres tydelig. I tillegg må det også eksplisitt fremgå hvem som er beslutningstaker. Spesialenheten kom til at forholdet ikke kunne karakteriseres som kvalifisert klanderverdig og henla saken som intet straffbart forhold anses bevist.
Spesialenheten mottar fra tid til annen anmeldelser med anførsler om at arrestanter har blitt tvunget til eller forsøkt presset til å vedta forelegg mens de fortsatt oppholder seg i arrest. I en sak fra 2014 ble en person en natt kjørt til arrest på bakgrunn av at han ikke etterkom politiets pålegg om at han fjernet seg fra en pub og ut fra hans adferd i politibilen. Han ble besluttet innbrakt i medhold av politiloven § 9 fordi han var beruset og på grunn av ordensforstyrrelse. Ifølge mannen ble han på morgenen hentet ut av cellen og presentert for et forelegg. Da han opplyste til politiet at han ikke ville vedta forelegget, fikk han beskjed om at han måtte gå tilbake til cellen og vente på en etterforsker som kunne avhøre ham. Da mannen fikk opplyst at det kunne ta opptil tre timer før han ble avhørt, vedtok han forelegget for å komme seg ut av arresten.
Spesialenheten fant i denne saken ikke bevis for at mannen ble truet til å vedta forelegget, og saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten har heller ikke tidligere konkludert med straffansvar i saker om forkynnelse av forelegg i arrest, men mener at politiet bør være varsom med slik praksis. Dette gjelder særlig dersom alternativet til å vedta forelegget er fortsatt arrestopphold i påvente av avhør. Arrestanten vil i slike situasjoner lett kunne føle seg presset til å vedta forelegg. Videre vil arrestanten ved dette kunne fratas mulighet til nødvendige overveielser og vurderinger av forelegget, både fordi ønsket om å komme ut av arrest vil kunne være styrende for arrestantens stillingtagen til forelegget og fordi arrestanten på et slikt tidspunkt vil kunne være i en tilstand der vurderingsevnen er noe svekket.
Publisert i Årsrapport 2014.