Siden Spesialenheten startet sin virksomhet 1. januar 2005 har enheten etterforsket en rekke saker med påstander om lekkasjer fra ansatte i politiet og påtalemyndigheten til media.
Spesialenheten har gjennomført brede etterforskinger av lekkasjer til pressen i store saker som NOKAS-saken, lommemann-saken og 22. juli-saken.
Etterforskingen har i noen av sakene vært initiert av enheten selv. I andre saker er det polititjenestepersoner eller politidistriktets ledelse som er anmelder. Spesialenheten mottar også anmeldelser fra advokater eller enkeltpersoner som mener at opplysninger fra saker urettmessig er meddelt pressen.
Spesialenhetens erfaring er at det er vanskelig å etterforske lekkasjesaker. Som regel har veldig mange personer tilgang til opplysningene i større straffesaker. Etterforsking av hvem som har hatt fysisk tilgang til sakens dokumenter, elektronisk tilgang til saksopplysninger eller mottatt muntlig informasjon, vil derfor alene ofte ikke gi grunnlag for å rette mistanken mot en enkeltperson.
Selv om det kan være gode grunner til at mange har tilgang til opplysninger for å utføre oppgaver i saken, har det i noen saker vært grunn til å stille spørsmål ved hvilke vurderinger ledelsen har gjort underveis. Ledelsen bør, i saker som involverer flere politienheter og mange personer, ha et bevisst forhold til nødvendigheten og forsvarligheten av den enkeltes tilgang til opplysninger.
En annen grunn til at lekkasjesaker er vanskelige å etterforske, er journalistenes rett til å nekte og forklare seg om hvem som er deres kilde. Kildevernet er et grunnleggende vilkår for ytringsfrihet. Formålet er ikke å beskytte kilden, men samfunnsinteressen i en fri formidling av nyheter og synspunkter. På bakgrunn av Høyesterettspraksis i saker som gjelder brudd på taushetsplikt, har Spesialenheten ment at det ikke har vært grunnlag for å be domstolene om opphevelse av kildevernet som ledd i etterforskingen av disse sakene.
Da Spesialenheten våren 2013 begjærte opphevelse av kildevernet for en redaktør i NRK, skyldtes det at Spesialenheten etterforsket en sak som klart skilte seg fra tidligere lekkasjesaker. Bakgrunnen for saken var mediaoppslag om at NRK skulle ha fått tilbud om å kjøpe informasjon fra 22. juli-saken for 30 000 kroner. Det gav grunnlag for mistanke om korrupsjon. Spesialenheten anførte i saken at hensyn som taler for bekjempelse av korrupsjon og brudd på taushetsplikt i politiet må veie så tungt at hensynet til et tilnærmet absolutt kildevern må vike. Spesialenheten fikk medhold i lagmannsretten. Høyesterett var enig med Spesialenheten at vilkårene for at vitneplikt kunne pålegges var til stede, men fant likevel etter en samlet vurdering at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om kildevern. Høyesterett viste til praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, at det var tvilsomt om kildens identitet ville bidra til å finne fram til polititjenestepersonen og at journalisten hadde avslått tilbudet (Rt-2013-1290).
Spesialenheten for politisaker er et etterforskings- og påtaleorgan og må behandle lekkasjesaker som straffesaker. Det er sannsynlig at slike etterforskinger også for fremtiden vil ende med henleggelse på grunn av ukjent gjerningsperson. Lekkasjer fra politiet og påtalemyndigheten vil først og fremst måtte bekjempes ved god og tydelig ledelse.
Selv om det kan diskuteres hvordan pressens tilgang til straffesaksopplysninger bør være, er det et problem for politiet og samfunnet dersom man kommer dit at mistenkte og vitner ikke ønsker å bidra til oppklaring av straffesaker av redsel for at avhør blir slått opp i mediene.
Det er også et grunnleggende problem for rettsstaten om det får feste seg et inntrykk av at informasjon er til salgs for penger eller andre motytelser.
Publisert i årsrapport 2013.