Høyesterett behandlet i 2011 to saker som gjaldt tiltaler mot polititjenestemenn for korrupsjon. Begge avgjørelsene i Høyesterett gir viktige avklaringer av enkelte rettslige spørsmål. Alvoret ved at polititjenestemenn opptrer korrupt understrekes i begge avgjørelsene.
Ved Borgarting lagmannsretts avgjørelse av 30. juni 2010 ble to polititjenestemenn og en privat næringsdrivende domfelt for grov korrupsjon. Bakgrunnen for saken var en tiltale utferdiget av Spesialenheten som gjaldt at den næringsdrivende, da han sonet en fengselsdom, flere ganger ble hentet ut av fengselet av de to polititjenestemennene. Uthentingene ble gjort under dekke av at den næringsdrivende skulle til avhør, mens han i realiteten brukte tiden til å arbeide i egen bedrift eller tilbringe tid hjemme. For dette ga den næringsdrivende den ene av tjenestemennene 50 000 kroner, mens den andre fikk 25 000 kroner. Pengene var gitt som sponsormidler til tjenestemennenes hobby. Høyesterett behandlet en av tjenestemennenes anke over straffutmålingen og kom til at lagmannsrettens utmåling var riktig (Rt. 2011 s. 477).
Polititjenestemannen ble idømt fengsel i 1 år og 6 måneder i tillegg til tap av stillingen i politiet og retten til for fremtiden å inneha stilling i politiet. Høyesterett understreket at det ved straffutmålingen måtte tas hensyn til at polititjenestemenn utøver inngripende myndighet på vegne av det offentlige, og det er nødvendig at de nyter alminnelig tillit i samfunnet: ”Korrupsjon forøvet av polititjenestemenn undergraver tilliten til rettsapparatet, og slike forbrytelser representerer en trussel mot viktige prinsipper som vårt samfunn bygger på, ikke minst prinsippet om likhet for loven. Dersom det fester seg et inntrykk av at man med tilstrekkelig ressurser eller kontakter kan kjøpe seg fri fra plikter som er pålagt i lov eller avgjørelser av offentlige myndigheter, vil det ramme tilliten til rettsstaten.”
At den mottatte pengesummen ikke var av en slik størrelse som det kan være i saker om korrupsjon i næringsforhold, kunne ikke være formildende når det var tale om et slikt alvorlig tillitsbrudd overfor offentlige myndigheter og motarbeiding av rettsvesenet. Da handlingene så åpenbart gjorde domfelte uskikket til å være polititjenestemann, hadde rettighetstapet begrenset innvirkning på utmåling av fengselsstraffen. At domfelte ved å miste stillingen også mistet sin rett til å motta pensjon ved fylte 57 år, anså Høyesterett å være en direkte konsekvens av hans korrupte handlinger og hadde ingen betydning for straffutmålingen.
Den andre saken ble avgjort av Høyesterett 17. november 2011 (HR-2011-2143-A). Saken gjaldt en polititjenestemann som samtidig som han behandlet en namssak anlagt av A, arbeidet privat for A for å fremme hans interesser i samme sakskompleks. Spesialenheten tiltalte polititjenestemannen for grov korrupsjon. Hålogaland lagmannsrett dømte polititjenestemannen til fengsel i 10 måneder, i tillegg til tap av stillingen i politiet og retten til for fremtiden å inneha stilling i politiet.
Polititjenestemannen hevdet at handlingene hans ikke kunne rammes av korrupsjonsbestemmelsen da han bare i begrenset grad hadde mottatt gjenytelse fra A for oppdraget. Det han hadde mottatt var ikke i anledning hans stilling i politiet, men som kompensasjon for arbeid utført på fritiden for A.
Høyesterett mente at det ikke var tvilsomt at A både i og utenfor arbeidstiden hadde benyttet sin kompetanse og sin stilling i politiet som namsfullmektig til As fordel.
Under henvisning bl.a. til rundskriv fra Politidirektoratet om bierverv for ansatte i politiet, slo Høyesterett fast at polititjenestemannen ikke var berettiget til å ta på seg det private oppdraget for A. Selv om gjenytelsen fra A for dette uberettigede oppdraget delvis kun bestod i dekning av utgifter, mente Høyesterett at tiltalte hadde fått en fordel i anledning sin stilling slik at forholdet ble rammet av korrupsjonsbestemmelsen. Høyesterett mente også at fordelen var utilbørlig bl.a. fordi arbeidsgiver ikke var informert om det private oppdraget.
At korrupsjonen måtte anses som grov, selv om beløpet saken gjaldt relativt sett var lite (55 000 kroner), var heller ikke tvilsomt. Høyesterett uttalte: ”I namsmannsfunksjonen er han en del av rettsapparatet. Der stilles det helt særlige krav til nøytralitet, som er avgjørende for at befolkningen skal kunne ha tillit til rettssystemet.”
Under henvisning til at saken var mindre alvorlig enn saken som er omtalt over og at domfelte ikke hadde hatt stor økonomisk vinning av det straffbare forholdet, ble fengselsstraffen redusert til åtte måneder.
Publisert i årsrapport 2011.