Når Spesialenheten mottar en anmeldelse fra en person som anfører å ha vært utsatt for ulovlige handlinger fra politiets side, vil enheten som regel starte sitt arbeid med å innhente relevante dokumenter fra politiet vedrørende den hendelsen det vises til.
Spesialenheten har ved etterforsking av anmeldelser flere ganger erfart at det hos politiet ikke finnes noe notat eller noen sak som vedrører aktuell hendelse, eller at politiets dokumentasjon er mangelfull. Dette gjelder også i sammenhenger hvor det har vært brukt tvangsmidler mot anmelder.
Det følger av bestemmelser i straffeprosessloven og påtaleinstruksen at det skal sikres notoritet om tvangsmiddelbruk. Det betyr at når politiet har anvendt tvangsmidler og en person dermed har vært siktet må det opprettes sak hvor aktuelle dokumenter kan gjenfinnes.
Spesialenheten avgjorde i 2011 en sak hvor et politidistrikt i august 2010 mottok melding om at en person (mistenkte) hadde kjørt bil i påvirket tilstand. Politiet rykket ut til melderens og den mistenktes adresse, men påtraff her ikke mistenkte. Bilen mistenkte hadde kjørt og leiligheten han bodde i ble ransaket i nærvær av vitner. Da politiet ble kjent med at den mistenkte befant seg på et utested, ble en patrulje gitt i oppdrag å undersøke om den mistenkte fremstod som påvirket. Han ble da tatt med utenfor utestedet, kontrollert og senere transportert inn til politistasjonen for nærmere undersøkelse av om det forekom tegn og symptomer på ruspåvirkning. Da han ikke ble vurdert å være påvirket ble han etter kort tid løslatt.
Da mistenkte i en anmeldelse til Spesialenheten blant annet anførte at politiet hadde brukt unødvendig makt mot han, ba Spesialenheten politidistriktet om innsyn i aktuelle straffesaksdokumenter. Det viste seg da at politidistriktet ikke hadde opprettet straffesak. Det forelå i utgangpunktet ingen skriftlighet hos politiet om den aktuelle hendelsen. Et notat om saken var først utarbeidet etter at politidistriktet var kjent med mistenktes misnøye med den behandlingen han hadde vært gjenstand for.
At politiet, som samfunnets sivile maktapparat, bruker tvangsmidler mot personer, og i strid med lovgivningen unnlater å sikre notoritet om bruken, er et alvorlig forhold. Mangel på notoritet svekker samfunnets mulighet til å føre kontroll med at politiet bruker sine fullmakter på en rettmessig og forsvarlig måte, både i forhold til materielle vilkår og beslutningskompetanse. Rettssikkerheten for den som er gjenstand for tvangsmiddelbruk svekkes også. Det vil blant annet kunne skapes tvil om personen politiet har foretatt inngrep mot har vært gjort kjent med sine rettigheter. En omtrentlig praksis i forhold til notoritetskravene gjør at det kan stilles spørsmål ved om politiet i alle sammenhenger bruker sine fullmakter i samsvar med lovgivers forutsetninger.
I sammenhenger hvor Spesialenheten har pekt på at krav til notoritet ikke har vært oppfylt, er det fra enkelte ansatte i politiet anført at det er hensynet til personen som har vært ransaket eller pågrepet som har vært avgjørende for at det ikke er opprettet sak. Der det ikke er funnet bevis for en straffbar handling, har ikke politiet ønsket å belaste personen med å være registrert med en sak. Sett i forhold til lovgivning, rettssikkerhetshensyn og behovet for kontroll med politiets tvangsmiddelbruk er dette ikke vurderinger som kan aksepteres.
Ingen av sakene som hittil har vært behandlet av Spesialenheten, har vært av en slik karakter at det har medført straffreaksjon for noen enkeltperson. Da et politidistrikt i 2009 ble gitt foretaksstraff for å ha utvist grov uforstand i tjenesten i sammenheng med en ransaking, var imidlertid mangel på notoritet ett av flere momenter som ledet fram til en konklusjon om straffansvar.
Selv om det så langt ikke har vært reagert med straff ved enkeltstående tilfeller, vil dette spørsmålet kunne stille seg annerledes dersom det blant ansatte i politiet eller hos foretak kan vises til en praksis som innebærer en gjentagende ignorering av lovbestemte krav om notoritet.
Saken som er gjengitt ovenfor ble etter klage behandlet av riksadvokaten. Riksadvokaten fant i likhet med Spesialenheten ikke at det var grunnlag for straffreaksjon. Riksadvokaten uttalte om unnlatelsen av å opprette straffesak og sikre notoritet om bruken av tvangsmidler at embetet i lengre tid har vært opptatt av at det sikres tilstrekkelig notoritet omkring beslutninger i straffesaker og om hvem som er ansvarlig for avgjørelser. Saken ble av riksadvokaten vurdert å illustrere et forbedringspotensial.
Publisert i årsrapport 2011.