Publikum og politiet møtes i mange ulike sammenhenger. For publikum vil møtet kunne være preget av usikkerhet og sterke følelser og det vil ikke sjelden skje under påvirkning av rus. Felles for alle møtene er at det påhviler politiet et ansvar om å opptre profesjonelt. Polititjenestepersonen er den trenede aktøren i møtet med publikum og representer her samfunnets sivile makt, rednings og hjelpeapparat.
Standarden som polititjenestepersonens opptreden skal måles mot er sammenfattet i politiinstruksen § 5-2. Her går blant annet fram at en polititjenesteperson skal opptre med ro og beherskelse, at det ikke er tillatt med sårende eller andre upassende uttrykk, at en polititjenesteperson ikke skal la seg provosere og at han eller hun alltid skal opptre høflig mot enhver. Forventningen om profesjonalitet er med andre ord svært høy.
Spesialenheten behandler mange saker som gjelder politiets opptreden i møtet med publikum. Selv om det sjelden er grunnlag for å konkludere med straffansvar, finnes det eksempler på opptreden som viser sviktende profesjonalitet og som kan være til skade for etatens omdømme.
Noen eksempler kan synes å ha sin årsak i at politiet opplever ressursknapphet. Gjennomlytting av samtaler mellom publikum og operatører i politiet kan noen ganger etterlate et inntrykk av at den profesjonelle parten kan være vel så opptatt av å søke etter en begrunnelse for ikke å ta et oppdrag som å klargjøre behovet for å yte hjelp. En operatør ba en mor, som gjentatte ganger hadde henvendt seg til politiet og oppgitt at hun var svært urolig for sin voksne datter som nå befant seg sammen med en ustabil og bevæpnet mann, om selv å oppsøke datteren å skaffe seg bedre oversikt over situasjonen før hun tilkalte politiet. Politidistriktet vurderte senere situasjonen å være så vanskelig at det ble bedt om bistand fra beredskapstroppen.
Mange politioppdrag blir løst på en god måte fordi ansatte i politiet på profesjonelt vis viser nærhet, omtanke og empati. Ansatte i politiet bør etter Spesialenhetens syn likevel være noe tilbakeholden med å bringe for mye av seg og sine personlige erfaringer inn i den profesjonelle dialogen med publikum. Operatøren som snakket med moren i den foran nevnte saken ga blant annet uttrykk for at hun ikke skulle være så bekymret og at hans vurdering var at barn ofte vil klare å løse sine problemer uten hjelp fra foreldrene. Den som mener det er riktig å tone ned alvoret i en bekymring, må være helt trygg på at det er riktig.
Vi har i Norge i mange sammenhenger en uformell stil. Det gjelder også for politiet. Et spørsmål som kan stilles, er om en slik stil i noen situasjoner, og særlig ved telefonkontakt, vanskeliggjør det profesjonelle oppdraget. Det er viktig at politiet opptrer med tydelighet og at kommunikasjon innrettes mot å løse politioppgaven best mulig. Spesialenheten mener det ikke kan ses bort fra at en høflig og riktig tilpasset formell tone fra politiets side kan gjøre det lettere å styre samtalen mot det som er viktig og at uønskede og ubegrunnede henvendelser da også lettere vil kunne avskjæres.
Ansatte i politiet bør være nøye med sin ordbruk. Spesialenheten har mottatt anmeldelser hvor det blant annet er reagert på politiets bruk av diagnostiske begrep. En polititjenesteperson skrev om en person i et notat at han ”fremstår som psykopat”. Personen som hadde oppsøkt politiet for å levere en klage, fikk senere innsyn i notatet. Han fant det svært problematisk at han var omtalt på en slik måte og mente ordbruken var egnet til å svekke tilliten til at politiet kunne behandle hans henvendelser med nødvendig objektivitet. Reaksjonen er forståelig.
En del saker hos Spesialenheten dreier seg om politiets opptreden i forhold til personer som blander seg inn i politiets arbeid. Slik innblanding skjer kanskje oftest i sammenheng med oppdrag ved utesteder eller ved trafikkontroll. Det finnes eksempler på at tjenestemenn i slike situasjoner har latt seg provosere og brukt ulovlig makt. Det har kanskje da oftest handlet om erfarne tjenestemenn som i avhør har gitt uttrykk for en form for slitasje når det gjelder å takle innblanding. Det er viktig at polititjenestepersoner er forberedt på at innblanding kan skje og er trent for å takle slike situasjoner.
Publisert i årsrapport 2012.