Politiets tjenesteutøvelse – når er den straffbar?

Spørsmålet om straffansvar for politiet i sammenheng med tjenesteutøvelsen er prøvd av Høyesterett flere ganger. Rettspraksis viser at det i denne sammenheng skal utvises romslighet i favør av politiet. Dette er bl.a. begrunnet i politiets rolle som ordensvern.

Reglene som er mest aktuelle når man skal vurdere straffansvar for politiet har karakter av å være rettslige standarder, som for eksempel ”grov uforstand”, jf. straffeloven § 325 og ”ubetinget utilbørlig”, jf. straffeloven § 48 tredje ledd, jf. annet ledd.  Høyesterett har uttalt at innholdet i en slik rettslig standard vil kunne variere over tid, avhengig av samfunnsutviklingen og det til enhver tid rådende syn på hva som er akseptabel politimessig opptreden. Høyesteretts praksis er viktig når Spesialenheten skal ta stilling til om en tjenestehandling er straffbar.

Rammene for politiets maktanvendelse er angitt i politiloven § 6 med nærmere konkrete retningslinjer i politiinstruksen §§ 3-1 og 3-2 første ledd. Sentralt er at politiet har adgang til å anvende makt overfor borgerne, men at maktanvendelsen må ses i forhold til det generelle proporsjonalitetsprinsippet slik det fremkommer i politiloven § 6 annet ledd:

”De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig”, jf. fjerde ledd; ”Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelse i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig.”

Ved vurdering av om det foreligger grov uforstand må tjenestehandlingen fremstå som et klart kvalifisert avvik fra en forsvarlig og riktig tjenestehandling.

For at forholdet skal rammes av straffeloven § 325 nr. 1 har Høyesterett uttalt at det kreves: ”En kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet.” Det er ofte vist til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 1986 side 670.

Om tjenesteutøvelsen har vært utilbørlig, må bero på et konkret skjønn. Ikke en hvilken som helst upassende opptreden kan karakteriseres som utilbørlig. Det vises til Høyesteretts avgjørelse i Rt. 1995 side 1195, hvor rettens flertall har uttalt at det skal meget til for at straffeloven § 325 nr. 3 kommer til anvendelse. Det er videre uttalt: ”Det må for politifolk som for andre tjenestemenn være et spillerom før man konstaterer at dårlig utførelse av arbeidet representerer en straffbar handling.”

Om politiets maktutøvelse har Høyesterett blant annet i Rt. 1995 side 661 gitt sin tilslutning til følgende uttalelse fra byrettens dom i samme sak om at det:

”… er grunn til å understreke at politiet er det organ som kan utøve maktanvendelse overfor borgerne uten at dette uten videre skal føre til strafferettslige reaksjoner. Dette er helt nødvendig for at politiet skal utføre sin rolle som ordensvern og det legges generelt til grunn at politiet må kunne utøve den makt som anses nødvendig for å få gjennomført tjenesteoppdraget. Vurderingen må skje der og da og det må levnes politiet en forholdsvis romslig ramme når man skalvurdere handlingen i ettertid.”

I Rt. 2003 side 948 har Høyesterett gitt sin tilslutning til følgende uttalelse fra lagmannsrettens dom i samme sak:

”Det er likevel klart at avgjørelsen av om makt skal anvendes i stor grad må bero på skjønnsmessige vurderinger tatt av den aktuelle tjenestemannen i situasjoner som kan være meget vanskelige å takle, og at det derfor i noen grad må gis rom for feilvurderinger uten at det derved kan konstateres at vedkommende tjenestemann har gjort seg skyldig i noe straffbart.”

Høyesterett har opprettholdt dette synet i sin kjennelse gjengitt i Rt. 2007 side 1172.

Utfallet av behandlingen av Spesialenhetens saker i domstolene viser at Spesialenheten ikke er for tilbakeholden med å fremme saker.