Håndjern er hjelpemiddelet som politiet oftest gjør bruk av i sin operative tjenesteutøvelse. Bruken er regulert i politiinstruksen § 3-2 tredje ledd og § 11-3, begge sammenholdt med de polisiære grunnkravene i politiloven § 6. Uskjønnsom eller gal bruk av håndjern kan også komme i konflikt med forbudet mot nedverdigende behandling i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 3.
Allerede da Justisdepartementet forberedte den någjeldende politiinstruksen, ble det uttrykt bekymring for at håndjern ofte ble benyttet uten noen konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Med bakgrunn i etterforskede saker har Spesialenheten gitt uttrykk for det samme i sin årsmelding for 2008 side 16.
Da jeg i 2012 ga ut boken «Bastet og bundet» om de rettslige rammer for bruk av håndjern, var det to spørsmål som opptok journalistene: Brukes håndjern for mye, og brukes de galt? Vi har ingen statistikk over antallet tilfeller hvor politiet gjør bruk av håndjern. Basert på antall pågripelser og innbringelser har jeg anslått at tallet er minst 50.000 årlig. Jeg har ikke noe grunnlag for å mene noe om dette antallet er passe, for stort, eller eventuelt for lite. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at politiets bruk av håndjern i betydelig utstrekning anvendes i strid med reglene. Men selv om man legger til grunn at 95 % av bruken er riktig, innebærer det store antallet at det likevel er mer enn 2.500 personer som med større eller mindre rett kan klage på politiets håndjernsbruk. Kanskje var disse sammen med venner eller familie da politiet grep inn, og hvert år kan det derfor lett bli flere tusen mennesker som reagerer på denne politiatferden. Gal eller uskjønnsom bruk av håndjern kan derfor bli en omdømmebelastning for politiet.
Kan det pekes på noen fellesnevnere for tilfellene av tvilsom håndjernsbruk? På bakgrunn av min gjennomgang av praksis, er det i alle fall mulig å trekke fram på to sentrale momenter: Ulovlig motiv og «stivnet skjønn».
Håndjern kan benyttes når det er nødvendig og forholdsmessig for å avverge vold, flukt, selvbeskadigelse eller bevisforspillelse. Det er derfor åpenbart ikke adgang til å bruke håndjern på noen fordi vedkommende ”fortjener” det eller for straffe han eller henne. På samme måte kan håndjern heller ikke brukes i avskrekkende øyemed, som for eksempel å føre butikktyven ut av forretningen påsatt håndjern til skrekk og advarsel for andre potensielle lovbrytere.
Bestemmelsen i politiinstruksen § 3-2 tredje ledd åpner for en ganske vid bruk av håndjern. I hvilken utstrekning denne adgangen skal brukes, må avgjøres ut fra et konkret skjønn basert på kravene om nødvendighet, forholdsmessighet og forsvarlighet i politiloven § 6. Den viktigste grunnen til uskjønnsom eller direkte lovstridig bruk av håndjern, skyldes at vurderingen av forholdsmessigheten unnlates, og at håndjern påsettes som en ren rutine. Resultatet av dette kan bli at håndjern benyttes selv om det er forhold knyttet til personen eller situasjonen som gjør det til en særlig belastning.
Om forhold knyttet til personen, er det nærliggende først å peke på lav eller høy alder. Selv om det for eksempel av hensyn til bevisforspillelsesfaren kan være behov for å sette håndjern på personer som er tilstede i en leilighet hvor det er foretatt en pågripelse og som det skal ransakes i, kan det være grunn til å foreta en ekstra vurdering av om dette er påkrevd også overfor 12-13 åringen eller bestemor på 78 år, som oppholder seg i leiligheten. Personer med somatiske eller psykiske lidelser kan også kreve en særskilt vurdering i forhold til tilfeller hvor det ellers er uproblematisk å gjøre bruk av håndjern. For en person med langt fremskredet leddgikt kan det for eksempel være meget smertefullt å bli påsatt håndjern på ryggen. Politiet må av ulike grunner ofte ta hånd om personer med psykiske lidelser. Her krever bruk av håndjern en særlig vurdering. Dels fordi personen kan reagere unormalt sterkt på å bli påsatt håndjern, samtidig som det ofte også er en større risiko for atferd som gjør bruk av håndjern særlig påkrevd.
Situasjonen kan også gjøre bruk av håndjern til en særlig belastning. Det kan for eksempel være at man blir utsatt for en særlig ydmykende eksponering. Ekstra ille er dette hvis personer man kjenner, som naboene, arbeidskollegaer, venner mv, for eksempel ser en ført til eller fra politibilen påsatt håndjern. I initialfasen i en etterforsking hvor det kanskje er uklart både om det har forekommet noe straffbart og hvem som er ansvarlig for det, kan det være grunn til å vurdere forholdsmessigheten av en slik ”gapestokk”. Et klassisk problem både nasjonalt og internasjonalt, er bruk av håndjern overfor pågrepne eller innsatte som skal til behandling hos lege eller på sykehus. Her krever forholdsmessighetskravet i politiloven § 6 at den ansvarlige tjenestepersonen nøye vurderer om håndjernene må være på under undersøkelsen eller behandlingen. Det må bl.a. vurderes om ikke tilstrekkelig sikkerhet kan oppnås uten bruk av håndjern, for eksempel ved å anvende tre tjenestepersoner i stedet for to. Det er ganske snevre grenser for hvilken nedverdigende behandling som kan forsvares med henvisning til knappe politiressurser. Dette er også noe som må tas i betraktning selv om personen bare nedverdiges i egne øyne. Krever politiet under en transport at pågrepne av sikkerhetsmessig grunner må spise med håndjern på, med den følge at det både blir strevsomt og grisete, skal det ikke mye til før forholdsmessighetskravet i politiloven § 6 er krenket. I slike tilfeller kan man også fort komme til å skøyte på tynn is i forhold til vernet mot nedverdigende behandling i EMK art. 3.
Det er også situasjoner som krever en særskilt vurdering av håndjernsbruken, mer av hensyn til forsvarligheten enn forholdsmessigheten. Den utagerende festdeltager som fra St. Hans-festen på tørt og godt sommerføre uproblematisk kan føres ut i politibilen påsatt håndjern på ryggen, må bli gjenstand for en annen vurdering når han eller hun skal hentes på nyttårsfesten på isete og glatt føre.
For polititjenestepersonene er bruk av håndjern dagligdags og vanlig. Det er derfor naturlig at det etableres uformelle generelle rutiner for hvordan situasjonene takles. En god og forstandig tjenesteutøvelse krever likevel alltid at tjenestepersonen også har et våkent øye for å se det spesielle i det generelle.
Skrevet av professor Tor-Geir Myhrer. Publisert i årsrapport 2012.