Det skal svært mye til før anmeldelser mot politiet for unødig maktbruk fører til straffereaksjon. Spesialenheten har ført en sak om politiets maktbruk igjennom alle tre rettsinstanser, før Høyesterett i mai 2008 – etter å ha behandlet saken for andre gang – forkastet Spesialenhetens anke.
Spesialenheten tok i 2006 ut tiltale mot fire tjenestemenn for ulovlig bruk av makt i sammenheng med forfølgelse, stans og pågripelse av en irakisk borger, som unnlot å stoppe for kontroll. Behandlingen av saken i tingretten, lagmannsretten og Høyesterett viser at en i denne type saker står overfor vanskelige bevissmessige og juridiske vurderinger og at det er vanskelig å trekke presise grenser for når en tjenestehandling er straffbar eller ikke. En juninatt i 2005 var den irakiske borgeren, bosatt i Norge, sammen med sin kone på vei hjem fra et familiebesøk da han observerte en patruljebil som sto ved et vegkryss. På grunn av negative erfaringer med politiet i sitt hjemland, valgte han å ta en u-sving og kjøre bort fra stedet. Politimannen i patruljebilen observerte denne manøveren, kjørte etter og signaliserte at han måtte stanse. Bilføreren var på dette tidspunkt ikke mistenkt for noe. Det var snakk om en ren rutinekontroll. Mannen fulgte ikke oppfordringen om å stanse, men økte i stedet hastigheten, svingte inn i et boligfelt hvor veien hadde fartsdumper og der fartsgrensen var 30 km/t. Det slo gnistrer fra bilen da den passerte fartsdumpene. Han kjørte deretter med relativt høy hastighet gjennom deler av det lokale sentrumsområdet. I en sving kolliderte han nesten med en møtende bil. Tre politipatruljer var etter hvert koblet inn i situasjonen og de lyktes da i å stanse ham. Det skjedde ved at en patruljebil kom i motsatt kjøreretning og at bilen delvis ble låst inne mellom de tre politibilene. Straks bilen var stanset løp to politibetjenter fram og knuste sideruten på førersiden. Mannens kone ble hentet ut på det andre siden og påsatt håndjern. En politimann hoppet opp på panseret av bilen og slo mot frontruten med en stor og tung lommelykt. Ruten knuste ikke, men det ble rosetter i den.
To politimenn fikk etter hvert dratt mannen ut av bilen, og sammen med en tredje politimann forsøkte de å få lagt mannen ned for å påsette håndjern. Han strittet voldsomt i mot og selv om de fikk ham delvis ned flere ganger, greide han å komme seg opp igjen. I lagmannsrettens gjengivelse av faktum står det ”at han tilsynelatende hadde umenneskelige krefter”. Heller ikke to doser med pepperspray hadde synbar virkning.
En av politimennene slo ham da hardt med lommelykten på baksiden av låret. Da slaget ikke ga noen virkning, forsøkte han å slå et par slag med knyttneven mot mageregionen for å slå pusten ut av ham, også det uten virkning. Han bestemte seg da for å slå et par relativt harde slag med lommelykten mot rygg- og skulderregionen til mannen. Da de fortsatt ikke oppnådde kontroll over situasjonen, valgte han å gi ham et ”løst kakk” i hodet med lykten ved å svinge den med håndleddet. Etter at han konstaterte at motstanden fortsatte slo han med lykten mot fremre del av hodet. Slagene ble utført ved at han bøyde seg fram over føreren og svingte lykten med en bevegelse av armen fra albueleddet ned til hånden. Mannen begynte da å blø fra hodet, og motstanden opphørte. Han ble påsatt håndjern og kjørt til sykehus, hvor såret i hodet ble sydd med seks sting.
Fire av de fem politimennene som deltok ved pågripelsen ble i januar 2006 tiltalt av Spesialenheten for blant annet skadeverk og legemsfornærmelse. Han som benyttet lommelykten som slagvåpen ble også tiltalt for legemsbeskadigelse. Spesialenhetens vurdering var at tjenestemennene i situasjonen handlet i strid med grunnreglene for hvordan polititjenesten skal gjennomføres, jf. politiloven § 6, og at deler av maktbruken ikke var nødvendig, forsvarlig eller forholdmessig.
Etter at bilen var stanset startet politimennene med å bruke makt høyt opp på maktstigen og maktbruken økte da man ikke lyktes med å få mannen ned. Slik Spesialenheten vurderte forholdet ble det ikke gjort nok for å prøve å komme i dialog med ham. Det ble i vurderingen av maktbruken også lagt vekt på at mannen ikke gjorde utfall mot politiet i form av slag, spark eller lignende. Spesialenhetens vurdering var at verken det forutgående hendelsesforløp, de straffbare forhold mannen kunne mistenkes for eller hans reaksjon på pågripelsen kunne forsvare en så voldsom maktbruk. Det ble også vist til at politiet på stedet var i et klart flertall og at andre tiltak enn rå makt burde ha vært utprøvd.
Ved behandlingen av saken i tingretten i juni 2006 ble tre tjenestemenn domfelt for skadeverk og legemskrenkelser. Politimannen som slo med lommelykten ble også domfelt for legemsbeskadigelse. Etter anke fra både de domfelte og Spesialenheten avsa lagmannsretten i mars 2007 frifinnende dom. Spesialenheten anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Høyesterett opphevet i august 2007 lagmannsrettens frifinnende dom for politimannen som slo med lommelykten. Han ble på ny frifunnet i lagmannsretten i januar 2008. Etter ny ankebehandling i mai 2008 forkastet Høyesterett Spesialenhetens anke. (Rt 2008 s. 696)
Det vises i dommene til at spørsmålet om straffansvar for tjenestemennene må vurderes ut fra den situasjonen som forelå, slik den fortonet seg for dem der og da. I domstolenes vurdering av saken ble det derfor blant annet lagt vekt på at tjenestemennene oppga at de fryktet at mannen var bevæpnet, hvilket han ikke var.
Det er ved den rettslige behandlingen av saken slått fast at spørsmålet om straffeansvar for politiet i sammenheng med en pågripelse skal vurderes i forhold til regelen i straffeloven § 48, tredje ledd. Høyesterett utalte i kjennelsen av 23. august 2007 (Rt. 2007 s. 1172) at straffeloven § 48, tredje ledd åpnet for en noe videre ramme for lovlig maktanvendelse enn det som følger av politiloven § 6. Det ble her også vist til at Høyesterett tidligere har påpekt at det er et generelt behov for romslighet når man skal vurdere lovligheten av politiets tjenesteutøvelse.
Ca. 10 % av alle anmeldelser som ble mottatt ved Spesialenheten i 2008 inneholder påstander om at politiet har brukt mer makt enn det lovgivningen gir adgang til. Det kan i etterforskingen av denne type anmeldelser være vanskelig å finne ut av hva som faktisk har skjedd og hvorfor. I mange saker vil påstand stå mot påstand.
Den viktigste årsaken til at en stor andel av anmeldelsene mot politiet for unødig bruk av makt blir henlagt, er at politiet har rett og plikt til å bruke makt og at det av lovgivning og rettspraksis følger at det skal mye til før man kan konkludere med at politiets bruk av makt er straffbar.