Det følger av straffeprosessloven § 199 annet ledd at det ved ransaking på stedet eller snarest mulig skal settes opp en rapport om ransakingen. Spesialenheten har over år i en rekke saker – uten å konkludere med straffansvar – påpekt at rapportkravet ikke har vært overholdt.
Sakene har vært sendt til administrativ vurdering til ledelsen i politidistriktene med anmodning om at mannskaper veiledes og at rutiner forbedres.
Sakene sendt til administrativ vurdering ser ikke ut til å ha medvirket til at rapportkravet følges opp mer lojalt. Enheten mottar jevnlig anmeldelser fra publikum som gjelder ransakinger hvor det viser seg at rapport ikke er skrevet.
Ransakingen er et inngripende tvangsmiddel og primærkompetansen til å beslutte ransaking er av lovgiver lagt til domstolen. Sekundærkompetansen er lagt til påtalemyndigheten. Da det i en del situasjoner vil være umulig eller uhensiktsmessig å be om domstolens eller påtalemyndighetens samtykke, kan en polititjenesteperson når nærmere bestemte vilkår er oppfylt beslutte ransaking. Det er særlig i disse situasjonene at rapporteringen synes å svikte.
En person som anmeldte politiet for ulovlig ransaking forklarte at han ble stanset av politiet da han gikk hjem fra sitt arbeid. Han ble stanset i et vegkryss og ransaket mens flere biler passerte forbi. Da Spesialenheten ba om dokumentasjon knyttet til tvangsmiddelbruken mot personen ble det opplyst at det ikke fantes noe dokumentasjon knyttet til denne hendelsen. Det var ikke opprettet noen sak og hendelsen var ikke registrert i politiets oppdragslogg. En annen person, som anmeldte en tjenesteperson i samme politidistrikt, forklarte at han ble pågrepet på jernbanestasjonen. Han ble påført håndjern, satt i cellebil og kjørt inn til arresten, hvor han etter ransaking ble løslatt. Heller ikke ved denne hendelsen var det opprettet noen sak. I oppdragsloggen framgikk det at personen var dimmitert etter ”en tur i arresten”.
Spesialenhetens etterforsking har vist at det ofte er ulikt syn hos ledelsen og hos operative mannskaper om nødvendigheten av å skrive rapport. En representant fra politidistriktets øverste ledelse oppga i en sak at det var instruert om at det alltid skulle skrives rapport når tvangsmidler var benyttet. En av tjenestepersonene forklarte at det ikke var noen kultur i politidistriktet for å skrive rapport når ingenting var tatt i beslag. Hans vurdering var at det må foretas en skjønnsmessig vurdering av viktigheten av å skrive rapport.
Synspunktet om at det ikke er behov for å skrive rapport etter ransaking når ingenting er tatt i beslag, er anført av tjenesteperson i saker fra flere politidistrikt. Det å unnlate å skrive rapport om en ransaking er åpenbart ikke i samsvar med straffeprosessloven. Spesialenheten mener mangelfull rapportering medfører risiko for at det ransakes i situasjoner hvor vilkårene ikke er til stede. Spesialenheten har i flere av sakene påpekt at det anses tvilsomt om det i de aktuelle situasjonene har vært et tilstrekkelig mistankegrunnlag. Mangelfull rapportering gjør det vanskelig å kontrollere at tvangsmidler benyttes som forutsatt av lovgiver.
Publisert i årsrapport 2013.