Page 12 - Spesialenheten for politisaker – Årsrapport 2020

Det faktum at kriminalitetsforebyggende tiltak kan rettes mot individer som ikke har begått et lovbrudd, lang mindre gjort forberedende handlinger, men kun utvist en adferd som danner grunnlag for en prognosebasert bekymring, gjør at terskelen for å karakterisere et tiltak som inngripende, er lavere sammenliknende med repressive polisiære tiltak. Videre kan avgjørelsen av om tiltaket utgjør et inngrep ikke begrenses til kun en vurdering av enkeltstående tiltak. Vurderingen må omfatte alle tiltak som inngår i en virksomhet som retter et planmessig og syste­ matisk søkelys på enkeltindivider eller grupper av individer. Det innebærer at enkeltstående tiltak, som isolert sett ikke overstiger den nedre tåle­ grense for hva som anses som inngrep, vil kunne utgjøre et inngrep etter Grunnloven § 113 når det iverksettes som ledd i en samlet virksomhet.
I en kriminalitets- forebyggende kontekst er det en fare for at politiet ser på individet som et objekt som gjøres til gjen­ stand for regulering med formål om å redusere risikoen for at en trussel skal materialiseres, og ikke som et (retts)subjekt som har visse rettigheter.
Samfunnets satsing på kriminalitetsforebygging er både riktig og viktig. Som polisiær metode vitner den om en erkjennelse av at straffelovgivningens antatte individual og allmennpreventive funksjon som rettesnor for ønsket adferd eller som adferdsregulerende instrument, ikke er tilstrekke­ lig. For å bøte på dette iverksettes det tiltak på et tidligere stadium i et konstruert hendelsesforløp som kan lede til lovbrudd. På denne måten setter
virksomheten søkelys på adferd som karakteri­ seres som «antisosial oppførsel», og står i fare for både å moralisere og stigmatisere. Politiets fore­ byggende tiltak, som har som formål å verne om det «sårbare individ» som føler frykt for å bli «utsatt for noe», vil dermed kunne ramme andre sårbare i samfunnet. De som av en eller annen grunn har «falt utenfor» eller ikke identifiserer seg med den allmenne oppfatning av hva som er riktig adferd.
I en kriminalitetsforebyggende kontekst er det en fare for at politiet ser på individet som et objekt som gjøres til gjenstand for regulering med formål om å redusere risikoen for at en trussel skal materialiseres, og ikke som et (retts)subjekt som har visse rettigheter.
Politiet spiller en sentral faktor i ivaretakelse av statens plikt til å sikre grunnleggende menneske­ rettigheter, samtidig som menneskerettighetene definerer hva som er å anse som legitim utøvelse av politimyndighet. Det er derfor viktig at politiets kriminalitetsforebyggende arbeid – slik som også påpekt av Inger Marie Sunde i artikkelen «Bør rettssikkerheten i politiets kriminalitets­ forebyggende arbeid styrkes?», Tidsskrift for strafferett nr. 1/2020 – utøves innenfor de rettslige skranker som kan utledes av menneskerettighetene, noe som forutsetter
at virksomheten reguleres ved lov.
12