Page 18 - Spesialenheten for politisaker – Årsrapport 2020
P. 18

Hvilket regelverk som gjelder ved innsyn, avhenger av om straffesaken fortsatt er under etterforsking eller om den er påtaleavgjort. Det er strengere regler for å innvilge innsyn under etterforskingen enn når saken er avsluttet. I en sak som ikke er avgjort, kan det gis innsyn til pressen når det foreligger «særlige grunner» og innsynet «anses ubetenkelig» av hensyn til sakens videre behandling. I avsluttede saker er vilkåret at det er «saklig grunn» for å gi innsyn. Det må også nevnes at den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10 nr. 1 også har betydning for spørsmålet. Artikkel 10 nr. 1 verner som kjent ytringsfriheten, primært at myndigheten ikke skal hindre ytringer. Bestemmelsen har likevel en side til innsyn. Praksis fra den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og Høyesterett gir myndighetene en viss positiv forpliktelse til å utlevere materiale (også fra straffesaker) i saker av offentlig interesse. Høyesterett har nylig behandlet en slik sak,
jf. nærmere om dette nedenfor.
Pressen har et viktig samfunnsoppdrag ved å kontrollere myndighetsutøvelsen og å informere befolkningen om saker av allmenn interesse. De har derfor et saklig behov for å få opplysninger om slike saker. Spesialenheten ønsker å bidra til åpenhet om avgjørelsene våre, noe som er en forutsetning for befolkningens tillit til oss. Det er i vår interesse at våre vurderinger og avgjørelser ettergås. Slik gjennomgang kan bidra til å avdekke feil både i den enkelte sak, men også feil på systemnivå. Disse momentene taler for å gi pressen innsyn. På den andre siden må Spesialenheten også se hen til de hensyn som taler mot å gi pressen innsyn i straffesaks­ dokumenter. Spesialenheten må legge til grunn at de opplysninger det er gitt innsyn i, ofte vil bli offentliggjort. Hensynet til personene saken
omhandler gjør seg derfor sterkt gjeldende i vurderingen. Straffesaksdokumenter kan også inneholde opplysninger som viser seg å være uriktige eller som isolert sett gir et misvisende eller fragmentert bilde av saken/etterforskingen. Opplysninger kan ha kommet frem gjennom forklaringer som vitner plikter å gi, eller ved at det er brukt tvangsmidler slik som ransaking og beslag. Det kan også være slik at personer omtalt i dokumentene ikke er kjent med at det er opp­ lysninger om dem i saken, og de har da heller ikke hatt mulighet til å imøtegå opplysningene. Det er også et moment at dersom Spesialenheten har en praksis med omfattende innsynsadgang for pressen i for eksempel vitneforklaringer, vil dette kunne føre til at både vitner og mistenkte på sikt blir tilbakeholdne med å gi opplysninger til oss av redsel for å kunne lese egen forklaring i media.
Det er i vår interesse at våre vurderinger og avgjørelser ettergås.
Spesialenheten vil i denne sammenheng nevne en sak mot en politileder som var til etterforsking ved enheten. Ved riksadvokatens klagebehandling over vår henleggelse ble ikke pressen gitt fullt innsyn i straffesakens dokumenter nettopp av hensyn til den involverte, og at innsyns­ begjæringen gjaldt klassiske straffesaks­ dokumenter.
Riksadvokatens avslag på innsyn ble av pressen bragt inn for domstolene, og ble behandlet av
  18
 


























































































   16   17   18   19   20