Page 23 - Spesialenheten for politisaker – Årsrapport 2020

part, og staten ikke har reagert innenfor rammene for sin myndighetsutøvelse når dette sannsynligvis kunne forhindret risikoen.
Særlig tatt i betraktning den store risikoen skyte­ våpen utgjør og det begrensede tiltaket inndrag­ ning av våpenet ville medføre, ble det konstatert brudd på artikkel 2 ved at våpenet ikke ble inn­ dratt. Dette ville vært et «reasonable measure of precaution to take».
Aktivitetsplikten EMD oppstiller understreker hvordan manglende bruk av de hjemler som fin­ nes for inngrep kan utgjøre en overtredelse av menneskerettighetene. Å unnlate å gripe inn for å beskytte et individ som trenger det, kan være mer kritikkverdig enn det er å benytte tvangs­ midler eller lignende inngrep mot den som utgjør en risiko.
Saken er relevant også i Norge, og kan være direkte anvendbar i forbindelse med politiets våpenforvaltning. Uttalelsene er imidlertid også en påminnelse for andre områder. Spesialenheten vil benytte anledningen til særlig å rette opp­ merksomhet rundt problemstillingen knyttet til besøksforbud, både ved anmodninger om dette og den senere oppfølgingen av disse.
Situasjonen kan for eksempel være at det rettes en anmodning om besøksforbud fra politiet, men kort tid etter oppstår en situasjon hvor den som har bedt om besøksforbud blir drept eller utsatt for vold. Dette vil kunne utgjøre situasjoner hvor staten hadde kunnskap om en «real and immediate risk» for livet til en identifisert person, og en hendelse hvor manglende aktivitet vil kunne utgjøre et brudd på EMK. Besøksforbud vil i slike saker kunne være et «tiltak som det ut fra situa­ sjonen er rimelig å forvente», jf. Rt­2013­588 avsnitt (46).
Besøksforbud vil ofte være et relativt lite inn­ gripende tiltak som står enkelt til rådighet for politiet. Den som anmoder om besøksforbud vil gjerne ha et krav på vern av privatlivet, mot en part som krenker dette. Personen som krenker vil imidlertid ikke nødvendigvis kunne ha noe krav på kontakt med en annen person som ikke
ønsker dette. Det er samtidig grunn til å presisere at saker med anmodning om besøksforbud kan ha en betydelig spennvidde. Mens saker med felles barn hvor det er et åpenbart preg av samværskonflikt vil kunne kreve et grundig beslutningsgrunnlag, finnes det en rekke saker hvor besøksforbud vil være et åpenbart, enkelt og uproblematisk tiltak.
Naturlig nok innebærer et besøksforbud ingen fysisk beskyttelse mot en gjerningsperson med sterk nok evne og vilje til å skade en annen person, men det synliggjør alvoret politiet legger i saken og vil kunne gi et godt grunnlag for straffe­ reaksjoner og bruk av tvangsmidler. Besøks­ forbud er kanskje innledningsvis det eneste tiltaket som er aktuelt, og det vil derfor være viktig at dette vurderes.
Erfaringsmessig kan man oppleve at politiet ønsker å avhøre den som vurderes å ilegges besøksforbudet før dette utferdiges, men at det tar tid før avhøret gjennomføres. Dette kan ha sammenheng med at straffesaken som er anmeldt er av mindre alvorlighet, mens det trusselbildet som eksisterer er mer alvorlig. Det er svært viktig at det er trusselbildet som danner utgangspunktet for vurderingen. For å opprett­ holde sikringsplikten vil det i en del saker trolig være mer riktig med en umiddelbar reaksjon, utferdigelse av besøksforbud, enn at beslutningen skyves fremover i tid i påvente av ytterligere etterforskingsskritt.
Spesialenheten viser avslutningsvis til riks­ advokatens rundskriv nr. 1/2020 om mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen, hvor det under pkt. 3 heter at politiet i 2020 skal øke bruken av besøksforbud. Det vises også til samme rundskriv for 2019 hvor riksadvokaten omerindrer det ansvar politi og påtalemyndighet har etter EMK artikkel 1, jf. artikkel 3 og 8. Riksadvokatens pålegg vil naturlig nok inngå i Spesialenhetens strafferettslige vurdering av om manglende oppfyllelse av sikringsplikten innebærer grovt brudd på tjenesteplikt, både på person­ og foretaksnivå.
Spesialenheten for politisaker
23
Årsrapport 2020