Sak nr. 10965474, vedtaksdato 25.10.2016, Sør-Vest politidistrikt
PÅTALEVEDTAK
Dok. nr. 13
SAK NR 10965474 124/16-123
ETTERFORSKING AV TVANGSMESSIG STANS AV MOTORVOGN I SØR-VEST POLITIDISTRIKT, DER POLITIBETJENT A BLE SKADET
Anmeldelsen
Natt til 23. februar 2016 ble Spesialenheten varslet av Sør-Vest politidistrikt om et vegtrafikkuhell med personskade. Politiet hadde ca. kl. 02:50 ved krysset (rundkjøringen) fv. 44 og Jærvegen i Sandnes tvangsmessig stanset en personbil.
Personbilen, en BMW med registreringsnummer xxxxx, ble ført av Y. Y hadde unnlatt å stanse for politiets kontroll. Politiet opptok forfølgelsen, men lyktes ikke i å stanse Y før han kjørte inn i en polititjenestebil, som var oppstilt i vegsperring. Politibetjent A, som befant seg like utenfor politibilen, ble påført brudd i leggen i venstre ben.
Spesialenhetens etterforsking
Politibetjent B, politibetjent C, politibetjent D, politibetjent A, politiførstebetjent/innsatsleder E og operasjonsleder F er avhørt med status som mistenkt.
Spesialenheten har avhørt sjåfør Y og V som vitner.
Spesialenheten har innhentet lydlogg av samtalene mellom operasjonssentralen i Sør-Vest politidistrikt og involverte patruljer.
Kriminaltekniske rapporter og utskrift av politiets politioperative register for hendelsen er innhentet fra Sør-Vest politidistrikt. Videre har Spesialenheten innhentet straffesaksdokumenter i Sør-Vest politidistrikts sak med anmeldelsesnummer xog vedleggsakene x, x og x. Herunder avhør, analyseresultat etter blodprøve av Y og sakkyndig vurdering fra Folkehelseinstituttet, samt rapport fra Statens vegvesen vedrørende tekniske undersøkelser av BMW personbil.
Ved Jæren tingretts rettskraftige dom av 17. juni 2016 er Y domfelt for blant annet å ha kjørt inn i politisperringen med den følge at politibetjent A ble påført bruddskade, jf. straffeloven § 274 om grov kroppsskade.
Nærmere om saken
Y har i vitneavhør til Spesialenheten forklart at han lånte bilen av en bekjent i Stavanger. Han kjørte hjem til Z for å prate med hennes samboer. Z ba om å bli kjørt til Bryne og de kjørte i den retning. I nærheten av Bryne kom en Passat kjørende opp bak dem med tente blålys. Y forsto at det var politi og at politiet ønsket å stanse ham for kontroll. Y ønsket ikke det. Han snudde og kjørte tilbake mot Stavanger. Han ga «bånn gass», og politiet fulgte etter i 10-15 minutter. Han la ikke merke til andre politibiler som tok del i forfølgelsen.
Y har forklart at politibilen kom helt opp bak ham da han reduserte farten og at den ble liggende lenger bak da han igjen økte farten. Han mener at det var politiet som var årsak til at han måtte kjøre for fort. Han klarer ikke å anslå hvor fort han kjørte. Forut for kollisjonen hadde politiet slakket av farten og lå anslagsvis 1000-2000 meter bak ham. Han så da bare blålysene langt bak.
Y har forklart at han så at politibilene kjørte inn for å sperre veien, men at han først da han var 50-100 meter fra dem forstod at de var slik plassert i rundkjøringen at han ikke hadde mulighet til å kjøre forbi politibilene. Han prøvde å styre slik at han ikke traff direkte på noen av politibilene, men mer mellom dem. Han bremset kraftig og mener han reduserte farten til 60-70 km/t før kollisjonen. I følge Y hadde ingen av politibilene som stod oppstilt i sperringen tente blålys.
Av Jæren tingretts dom av 17. juni 2016 fremgår at Y i retten forklarte at han ønsket å passere rundkjøringen før politibilene klarte å komme seg inn i den. Tingretten har på bakgrunn av Ys forklaring lagt til grunn at han på ca. 1 kilometers avstand var klar over at det befant seg polititjenestemenn i bilene som sto ved rundkjøringen.
Analyseresultatet av Ys blodprøve viser at han 23. februar 2016 kl. 03:46 hadde —,— — og — i blodet. I følge sakkyndig rapport fra Folkehelseinstituttet var Y med en viss grad av sannsynlighet påvirket tilsvarende en promille høyere enn –. I Jæren tingretts dom er det lagt til grunn at han var påvirket tilsvarende 0,5 promille.
Politibetjent B har til Spesialenheten forklart at han om natten 23. februar 2016 kjørte patrulje sammen med politistudent G. De kjørte sivil tjenestebil av typen VW Passat stasjonsvogn. B har forklart at de observerte den aktuelle BMWen ved Bryne og kjørte etter. De satte på blålys og blinket med fjernlysene. Bilen stanset ikke, men snudde i neste rundkjøring og økte like etter farten. De fulgte etter en kort strekning, men stanset for å bytte sjåfør siden politistudent G ikke hadde tillatelse til å kjøre i utrykning. De mistet BMWen av syne på Brautsletta og søkte etter den. De fikk meldinger over sambandet om at bilen kjørte på fv. 44 mot Skeiane der de to patruljene U05S og V70 hadde tatt oppstilling. B skrudde da på blålysene og kjørte i den retningen. De ankom ulykkesstedet etter kollisjonen. B kan derfor ikke beskrive politibilenes plassering forut for sammenstøtet.
Politibetjent B har forklart at veien mot rundkjøringen er svært oversiktlig og at Y må ha sett blålys og rundkjøringen fra lang avstand, kanskje opp mot 500 meter. B selv kom i høy hastighet og hadde ingen problemer med å se at det stod politibiler der.
B har forklart at han ikke hørte at operasjonsleder ga instrukser om bruk av stoppmetode, ut over at stop-stick ble godkjent. Han hørte heller ikke annen kommunikasjon om dette. B har forstått det slik at det ikke ble tid til å bruke stop-stick fordi bilen kom så fort.
Politibetjent B erkjenner ikke straffeskyld.
Politibetjent C har til Spesialenheten forklart at hun om natten 23. februar 2016 kjørte patrulje sammen med politistudent H. De deltok i aksjonen og tok oppstilling ved godsterminalen på Ganddal. De observerte da at den aktuelle BMWen kom kjørende sørfra. Hun satte på blålys og sirene. Føreren av BMWen ga da «full gass» og fortsatte nordover på fv. 44. Politibetjent C så ikke på speedometeret, men kjørte så fort politibilen gikk. Likevel hadde hun ingen mulighet til å ta igjen bilen. Hun lå aldri tett bak og presset. Bilen foran hadde hele tiden et godt forsprang på ca. 500 meter. Hun observerte at bilen kjørte nedover bakken mot rundkjøringen/veisperringen og at bremselysene gikk på rett før kollisjonen. C har anslått at de kom frem til ulykkesstedet omtrent 10 sekunder etter kollisjonen.
I forhold til operasjonsleders rolle har politibetjent C bekreftet at det ble gitt tillatelse til bruk av stop-stick. Politibetjent C var ikke involvert i vurderingene vedrørende vegsperringen. Hun har i ettertid oppfattet at planen var å bruke stop-stick ved rundkjøringen, men at det ikke ble tid til dette. Hun er helt sikker på at hun så blålys på begge politibilene da hun nærmet seg stedet og har beskrevet strekningen frem dit som oversiktlig, med sikt på 500-700 meter mot rundkjøringen.
Politibetjent C erkjenner ikke straffeskyld.
Innsatsleder E har til Spesialenheten forklart at han om natten 23. februar 2016 kjørte patrulje alene. Han kjørte uniformert cellebil og hadde kallesignal U05S. Han befant seg ved Soma da han mottok melding om at politiet hadde forsøkt å stanse en bil. Det ble kommunisert at det dreide seg om «veldig vill kjøring». Politiførstebetjent E har forklart at han ba operasjonsleder om tillatelse til å bruke stop-stick. Han disponerte flere patruljer som han beordret til ulike områder, med beskjed om å etablere stop-stick post. Politiførstebetjent E kjørte selv til rundkjøringen ved Skeiane, som er et knutepunkt. Da han var på stedet fikk han melding om at bilen var på vei i hans retning. Han oppfattet at sjåføren kjørte «ganske heftig». E har opplyst at han er godt kjent på stedet. Han visste at det ikke var avkjøringsmuligheter slik at bilen måtte komme til rundkjøringen der han stod. Han vurderte stop-stick, men slo det fra seg pga. farepotensialet dersom føreren mistet kontroll på dette stedet. Samt at han ikke hadde fått sperret for annen trafikk og at tiden han hadde til rådighet var knapp. Patrulje V70 med politibetjentene A og D kom til stedet, og innsatsleder E har opplyst at han da valgte å sette en blokkering i veien. Han observerte da bilen ca. 800-1000 meter unna. Han satte på blålys og gjorde tegn til politibetjent A om at de skulle kjøre inn på fylkesvegen og blokkere veien. E kjørte først. Deretter politibetjent A. Begge politibilene hadde blålysene på. Bilen nærmet seg fort, og fordi føreren av BMWen ikke begynte å bremse, kastet E seg ut av politibilen.
Innsatsleder E har forklart at han er kjent med instruksen som sier at politiet ikke skal bruke egne kjøretøy til blokkering. De hadde imidlertid ikke tilgang til andre kjøretøy. Han viser til at det i Håndbok for innsatspersonell står at man unntaksvis kan benytte egne kjøretøy, og at hovedregelen er at man ikke skal gjøre dette. E mener at Y hadde god tid til å stanse og at han må ha sett blålysene fra en avstand på 800-1000 meter. E mener videre at det var åpenbart at Y måtte stanses før han skadet andre eller seg selv, og at det var klart uønsket å slippe en slik bilfører inn i sentrumsnære strøk. Han var av den oppfatning at en sjikane med passeringsmulighet ikke var hensiktsmessig. Det var lite trafikk og han mener at sikkerheten til andre trafikanter var ivaretatt.
Politiførstebetjent E erkjenner ikke straffeskyld.
Politibetjent D har til Spesialenheten forklart at hun kjørte uniformert patrulje V70 sammen med politibetjent A. A var sjåfør og leder av patruljen. Kl. 02:42 hørte de meldinger fra patrulje F44 om at en bil hadde stukket fra dem ved Bryne. De kjørte derfor i utrykning til rundkjøringen ved Skeiane. Innsatsleder E stod allerede oppstilt med sin patruljebil U05S. Politibetjent D har opplyst at de hadde stop-sticks i bilen, da dette er standardutstyr i alle tjenestebiler. Operasjonsleder hadde klarert bruk av stop-sticks. På grunn av melding over sambandet forsto de at bilen som var på flukt, var på vei mot dem. Innsatsleder E kjørte da inn på fv. 44 og stilte patruljebilen på tvers i høyre kjørefelt. Politibetjent A kjørte frem og plasserte deres patruljebil i venstre kjørefelt, noe bak innsatsleder Es bil. Begge patruljebilene hadde påsatt blålys. Politibilene var plassert slik at det ikke var mulig å passere med en bil. Det ble ikke diskutert eller avtalt noe mellom de tre tjenestepersonene før sperringen ble iverksatt fordi alt skjedde så raskt at det ikke var mulig. Politibetjent A ropte at de måtte løpe unna, og politibetjent D har forklart at hun løp til enden av midtrabatten. BMWen bremset, men kjørte inn i deres patruljebil i fronten på passasjersiden, der hun hadde sittet. Patruljebilen dreide 180 grader mot venstre og A ble kastet opp i en salto og ble liggende skadet i kjørebanen.
I følge politibetjent D ga ikke operasjonsleder instrukser ut over tillatelsen til å bruke stop-sticks. Politibetjent D mener det var umulig å starte en tidligere planlegging med bruk av stop-sticks siden de ikke visste hvor bilen kom fra.
Politibetjent D erkjenner ikke straffeskyld.
Politibetjent A har i hovedsak forklart det samme som politibetjent D og innsatsleder E. A har opplyst at han ikke fikk tid til å snakke med innsatsleder E. E ga signal med en håndbevegelse om at de skulle kjøre frem. De satte på blålys, kjørte inn i veibanen og sperret veien. Det ble ikke kommunisert med operasjonsleder om dette. A kom seg ut av bilen, men BMWen kjørte inn i politibilen og fikk den til å snurre rundt slik at bilen traff ham. A mener Y åpenbart må ha sett begge politibilene og hadde mer enn lang nok strekning til å stanse om han hadde ønsket dette. A mener det var riktig å sperre veien, og at det var politiets plikt å hindre at Y kjørte inn til Sandnes sentrum.
Politibetjent A erkjenner ikke straffeskyld.
Operasjonsleder F har til Spesialenheten forklart at han hadde vakt på operasjonssentralen den aktuelle natten. Førerens identitet var ukjent for politiet før han ble pågrepet etter ulykken. F har forklart at innsatsleder E tok initiativ til å plassere patruljene strategisk for å stanse bilen som hadde stukket av. E ba om tillatelse til å bruke stop-stick, og operasjonsleder F ga slik tillatelse. Ut over dette ga ikke operasjonsleder F føringer til mannskapene. Han har forklart at det var naturlig at politiførstebetjent E, som var på stedet, posisjonerte seg slik han selv fant formålstjenlig.
Operasjonsleder F mener beslutningen om å stanse BMWen ved å bruke politiets egne kjøretøy var en riktig beslutning, hensyntatt den fare sjåføren representerte og at han nærmet seg Sandnes sentrum. F har forstått det slik at det ikke var tid til å benytte stop-stick. Han kan bekrefte at tjenestebilene som stilte seg opp hadde tente blålys, men husker ikke når blålysene ble tent.
Operasjonsleder F erkjenner ikke straffeskyld.
Lydloggen bekrefter at U05S (E) anmodet operasjonsleder om tillatelse til å bruke stop-stick. Det var ingen kommunikasjon med operasjonssentralen om sperring av veien på annen måte, herunder ved bruk av politiets egne kjøretøy.
Vitnet V har til Spesialenheten forklart at han om natten 23. februar 2016 var på jobb som mobil vekter og kjørte fra Bryne mot Stavanger. Han ble da innhentet av en bil som kjørte forbi og fortsatte i stor fart. Han så at det blinket i en fotoboks ved Øksenvad videregående skole. Bilen forsvant ut av syne og V stanset for å ringe politiet. En uniformert politibil stanset og politiet pratet kort med ham før de kjørte videre. Litt senere ble han forbikjørt av en sivil politibil. Han så ikke noen politibiler ut over dette. Han kom frem til ulykkesstedet etter at ulykken hadde skjedd, og observerte derfor ikke selve kollisjonen. Han kjente igjen BMWen på ulykkesstedet. Vs har forklart at han så politibilene i rundkjøringen på 100-150 meters avstand, men er usikker på om han så blålys på politibilene. To dager etter avhøret sendte V en tekstmelding til Spesialenheten med et bilde han tok av åstedet. På bildet ser man flere politibiler med tente blålys. Det er Vs oppfatning at føreren av BMWen utgjorde en fare for andre trafikanter og at det var nødvendig at politiet stanset ham.
Det følger av sakens dokumenter at det var oppholdsvær og gode kjøreforhold, lite trafikk på veien, god belysning og god sikt i den retningen BMWen kom. Det var lang avstand mellom BMWen og politibilen som kjørte etter Y. Statens vegvesen har ved teknisk undersøkelse av BMWen ikke funnet tekniske mangler som kan ha medvirket til at Y kjørte inn i politibilen.
Spesialenhetens vurdering
Spesialenheten for politisaker skal etterforske og påtaleavgjøre saker der det er spørsmål om ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått straffbare handlinger i tjenesten, jf. påtaleinstruksen § 34-1. Videre skal Spesialenheten iverksette ulykkesetterforsking dersom noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av politiets tjenesteutøvelse, eller noen dør eller blir alvorlig skadet mens de er tatt hånd om av politiet eller påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 67 åttende ledd, jf. påtaleinstruksen § 34-6 annet ledd.
Forfølgelsen
Saken er for tjenestepersonene B og C vurdert i forhold til vegtrafikkloven § 3, jf. § 31, første ledd.
Det sentrale vurderingstemaet er om forfølgelsen var forsvarlig.
I følge vegtrafikkloven § 11, jf. trafikkreglene § 2 nr. 4 bokstav a og b, kan utrykningskjøretøy og politikjøretøy i tjeneste fravike de nærmere angitte bestemmelsene i vegtrafikkloven og trafikkreglene dersom det er nødvendig. Hvordan aktsomhetsnormen skal forstås når den skal anvendes på politikjøretøy i en utrykningssituasjon, beror på en konkret vurdering der det foretas en avveiing mellom behovet for å få gjennomført tjenesteoppdraget og hensynet til trafikksikkerheten, jf. bl.a. Rt. 1994 side 1478.
Det følger av instruks for utrykningskjøring og forfølgelse av kjøretøy av 1. mai 2009, pkt. 3.2 at bilforfølgelse kun skal skje når det vurderes forsvarlig og ubetinget nødvendig. Forfølgelse må hele tiden veies opp mot den trafikkfare man utsetter seg selv og andre for. Av instruksens pkt. 3.3 skal forfølgelsen straks avbrytes dersom det anses uforsvarlig å fortsette. Det forfulgte kjøretøyet kan isteden følges på avstand for å observere hvor kjøretøyet tar veien.
Forfølgelsen av Y ble igangsatt fordi han ikke etterkom pålegg om å stanse for kontroll. Y har forklart at han skjønte at politiet ønsket å stanse ham, og at han i stedet for å stanse, snudde og kjørte bort fra politiet i høy hastighet. Politibetjent B har forklart at patruljen kjørte etter Y, men at de mistet ham av syne da de stanset for å bytte sjåfør fordi politistudent G ikke hadde godkjenning for å kjøre i utrykning. Etter sjåførbyttet søkte de etter Y.
Spesialenheten finner ikke holdepunkter for at politibetjent B eller politistudent G har opptrådt på et vis som kan lede til straffansvar.
Politibetjent C har forklart at hun observerte BMWen som Y kjørte, og tok opp forfølgelsen. Politibetjent C så ikke på speedometeret, men kjørte så fort politibilen gikk. Likevel hadde hun ingen mulighet til å ta igjen bilen. Hun lå aldri tett bak og presset. Bilen foran hadde hele tiden et godt forsprang på ca. 500 meter.
Y har forklart at han ga «bånn gass» og at politiet fulgte etter ham i 10-15 minutter. I følge Y kom politibilen helt opp bak ham da han reduserte farten og ble liggende lenger bak da han økte farten. Han mente det var politiet som var årsak til at han måtte kjøre for fort. Forut for kollisjonen hadde politiet slakket av farten og lå anslagsvis 1000-2000 meter bak ham. Han så da bare blålysene langt bak.
Det er etter Spesialenhetens mening ikke tvilsomt at vilkårene for å kjøre i utrykning var til stede slik at politibetjent C kunne kjøre i høyere hastighet enn lovlig fartsgrense på stedet. Med bakgrunn i Ys kjøreadferd fremstår det også som ubetinget nødvendig å forfølge ham.
Spesialenheten oppfatter det slik at politibetjent C ikke hadde avbrutt forfølgelsen da kollisjonen inntraff, men at hun lå et godt stykke bak Y på grunn av tjenestebilens kapasitet.
Spesialenheten finner ikke bevismessige holdepunkter for at politibetjent C, ved hennes kjøring, var årsaken til eller bidro til å presse Y til å kjøre i høy hastighet. Det er vektlagt Ys forklaring om at han umiddelbart skjønte at politiet ønsket å stanse ham, at han økte hastigheten for å unnslippe kontroll, og at politiet forut for kollisjonen lå ca. 1000-2000 meter bak ham.
Saken henlegges for politibetjent B og politibetjent C som intet straffbart forhold anses bevist.
Tvangsmessig stans
Saken er for operasjonsleder F, innsatsleder E, politibetjent A og politibetjent D vurdert i forhold til straffeloven 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.
Det fremgår av Ot.prp. nr. 8 (2007-08) punkt 12.2.4 at bestemmelsen blant annet erstatter straffeloven 1902 § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. I rettspraksis er det lagt til grunn at det for domfellelse for grov uforstand i tjenesten etter straffeloven 1902 § 325 nr. 1 må kreves en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet, jf. blant annet Rt. 1986 s. 670.
Politiets maktbruk ved inngrep mot borgerne er regulert i politiloven § 6, jf. særlig annet og fjerde ledd, jf. politiinstruksen § 3-2. Det følger av dette at politiet kan utøve makt under tjenesteutøvelsen i den utstrekning det er nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig.
Politidirektoratet har i rundskriv 2009/012 gitt instruks om tvangsmessig stans av kjøretøy ved spikermatte, vegsperring eller forsettlig påkjørsel. I følge instruksen pkt. 1 om grunnvilkår for anvendelse av maktmidlene må valg av middel stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål, inngrepets fare-/skadepotensial og omstendighetene for øvrig. Skadevirkningene ved bruk av maktmidlene skal søkes begrenset. Bruk av maktmidlene representerer stort fare-/skadepotensial, og ytterligere vilkår for bruken av det enkelte maktmidlet er inntatt i instruksens pkt. 2-4, som blant annet omhandler bruk av vegsperring.
Om ledelse og ansvarsforhold følger det av instruksen at:
«Tvangsmessig stansing av kjøretøy og valg av maktmiddel besluttes av operasjonsleder. Innsatsleder skal utpekes for samordning og styring.
Dersom det ikke er mulig å innhente operasjonsleders beslutning tilligger denne overordnet i patruljen eller den tjenestepersonen som er overordnet når flere politienheter deltar. Operasjonsleder skal varsles så snart dette er praktisk mulig.
Iverksettelse av tvangsmessig stans skal anmerkes i operasjonslogg. Det skal minimum registreres opplysninger om sted, involverte kjøretøy, årsak til beslutningen, beslutningstaker, involverte tjenestepersoner og resultat.»
Om kompetansekrav er det uttalt:
«Tjenestepersoner som kan benytte maktmidlene nevnt over er innsatspersonell kategori 1-5, jf. PBS 1, kap. 7.4. I tillegg gjelder følgende kompetansekrav:
- […]
- Maktmidlene spikermatte og vegsperring må kun nyttes av innsatspersonell som har gjennomført Politiskolens/Politihøgskolens opplæring i bruk av maktmidlene.
- […]».
Bruk av vegsperring reguleres i instruksen pkt. 3. Med vegsperring menes bastant blokkering av hele vegen slik at forsøk på å forsere denne fremstår som nyttesløs, jf. pkt. 3.1. Vegsperring kan i følge pkt. 3.2. bare benyttes når dette er nødvendig:
- Når fører av kjøretøyet ved sin kjøremåte er til fare for seg selv eller andre.
- Når det fremstår som nødvendig med umiddelbar pågripelse for å hindre skade på person.
- For å sikre viktige bevis for alvorlige straffbare handlinger.
- For å beskytte viktige samfunnsinteresser».
Sperring av veg med andre midler enn spikermatte kan skje ved bruk av kjøretøy, motorredskap, tømmerstokker el., jf. pkt. 3.3. Blokkering kan oppnås ved bruk av store busser, lastebiler, vogntog, veihøvler, hjullaster el. For ut for sperringen bør det dersom tiden tillater det opprettes en hastighetsbegrensende innsnevring (sjikane), jf. pkt. 3.4. Politiets eller andre personbiler skal ikke benyttes i selve sperringen, jf. pkt. 3.6. Sperringen skal varsles ved bruk av minst en uniformert tjenesteperson og besettes med uniformert kjøretøy. Blålys skal benyttes, jf. pkt. 3.7. Det må alltid brukes sted med tilstrekkelig sikt, jf. pkt. 3.9.
I Håndbok for innsatspersonell av 2008 kapittel 5.2 fremgår: «Politiets kjøretøy eller andre personbiler skal normalt ikke benyttes i selve sperringen».
Brudd på instruks medfører ikke i seg selv straffeansvar, men vil være av betydning for vurdering av straffeansvar etter lovbestemmelsene angitt ovenfor.
Det er Spesialenhetens oppfatning at Ys kjøring var til fare både for ham selv, sin passasjer og andre trafikanter, og at det var nødvendig å stanse ham. Det vises til hans kjøreadferd og at han var på veg inn mot Sandnes sentrum. Dette støttes også av den etterfølgende etterforskingen som blant annet avdekket at Y var påvirket av narkotika under kjøringen og ikke hadde gyldig førerkort. Operasjonsleder F ga tillatelse til å anvende vegsperring ved bruk av stop-stick, som er en type spikermatte. F hadde utover dette ingen kommunikasjon om valg av andre midler for å stanse Y. Spesialenheten finner ingen holdepunkter for at operasjonsleder F har opptrådt straffbart ved å beslutte at Y skulle stanses ved bruk av vegsperring og at han godkjente bruk av stop-stick.
Når det gjelder spørsmålet om innsatsleder E har opptrådt straffbart, vises det til Spesialenhetens vurdering ovenfor om at det var nødvendig å stanse Y og at det var gitt tillatelse til vegsperring ved bruk av stop-stick. Spørsmålet er om E har opptrådt straffbart ved sitt valg av maktmiddel – å benytte tjenestebilene som barrikade.
Innsatsleder E har forklart at han vurderte å bruke stop-stick. Han slo det imidlertid fra seg pga. farepotensialet dersom føreren mistet kontrollen over bilen. Han hadde ikke fått sperret for annen trafikk og tiden han hadde til rådighet var knapp. E valgte i stedet å benytte tjenestebilene som barrikade. Kompetanse til å beslutte maktmiddel ligger i følge instruksen i utgangspunktet til operasjonslederen, men E kunne som innsatsleder beslutte valg av maktmiddel dersom det ikke var mulig å innhente operasjonsleders beslutning.
Innsatsleder E har forklart at han er kjent med instruksen som sier at politiet ikke skal bruke egne kjøretøy til blokkering, men at han ikke hadde tilgang til andre kjøretøy. Han har også vist til at det i «Håndbok for innsatspersonell» åpnes for at man unntaksvis kan benytte egne kjøretøy.
«Håndbok for innsatspersonell» ble utgitt av Politidirektoratet i 2008. Instruks om tvangsmessig stansing av kjøretøy trådte i kraft 1. januar 2010. Det er ikke tvilsomt at instruksverk ved motstrid går foran innholdet i en håndbok. Brudd på instruksen om tvangsmessig stansing av kjøretøy medfører ikke i seg selv straffeansvar. Spesialenheten finner det ikke bevist at innsatsleder E, ved å beslutte vegsperring ved bruk av politiets kjøretøy, grovt uaktsom har begått en tjenestefeil. Det er vektlagt at E hadde kort tid på å områ seg, det var nødvendig å stanse Y på grunn av hans kjøreadferd. Barrikaden var synlig på god avstand, kjøretøyene hadde blålys og Y hadde tid til å stanse forut for barrikaden.
Politibetjent A og politibetjent D ankom stedet der innsatsleder E hadde tatt oppstilling kort tid før Y kom kjørende. Politibetjent A har forklart at E, med en håndbevegelse ga beskjed om at han skulle kjøre tjenestebilen ut i fylkesvegen som barrikade. Tjenestepersonene har forklart at det ikke var tid til å diskutere beslutningen.
Spesialenheten finner ikke at politibetjent A har opptrådt på et vis som kan lede til straffansvar ved å etterkomme innsatsleder Es beslutning. Det er videre ingen opplysninger i saken som tilsier at politibetjent D har opptrådt straffbart.
Vedtak
Saken henlegges for politibetjent B og politibetjent C i forhold til vegtrafikkloven § 3, jf. § 31 første ledd som intet straffbart forhold anses bevist.
Saken henlegges for politibetjent D, innsatsleder E, politibetjent A og operasjonsleder F i forhold til straffeloven § 172, som intet straffbart forhold anses bevist.
F, D, E, B, A og C underrettes om vedtaket.
Kopi av vedtaket sendes politimesteren i Sør-Vest politidistrikt og advokat Tore Høyer til orientering.
Sjefen for Spesialenheten for politisaker, 25. oktober 2016
Jan Egil Presthus
Mona Skaaden-Bjerke
juridisk rådgiver