Sak 400/14-123 – 17.10.2014

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN
A anmeldte politiet for å ha besluttet obduksjon av hennes avdøde datter (D). D, som var født i 1976, hadde dødd og politiet behandlet saken som et mistenkelig dødsfall. Sakkyndig likundersøkelse ble besluttet i medhold av straffeprosessloven § 228.
Kopi av politiets sak ble innhentet. Politiadvokat B, som besluttet obduksjonen, ble avhørt som mistenkt. A sendte i etterkant av anmeldelsen flere e-poster til Spesialenheten.
Det fremkom at D hadde dødd av hjerneblødning.
Regler om sakkyndig likundersøkelse er gitt i straffeprosessloven § 228 og påtaleinstruksen kap. 13. Det fremgår av påtaleinstruksen § 13-2 annet ledd at politiet i alminnelighet bør sørge for at sakkyndig likundersøkelse foretas når dødsårsaken er uviss og døden er inntrådt plutselig, særlig dersom vedkommende anses å ha vært alene i dødsøyeblikket.
Det var med bakgrunn i politiets dokumentasjon og forklaring fra B ikke fullt ut avklart hvilke opplysninger som var tilgjengelig for B da han traff beslutningen om obduksjon. Det var ikke holdepunkter for at B hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.
I henhold til påtaleinstruksen § 13-3 bør avdødes pårørende før sakkyndig likundersøkelse foretas, varsles og gis mulighet til å uttale seg. Spesialenheten la til grunn at det er politiets oppgave å påse at pårørende varsles og at det er til politiet de pårørende skal avgi sin uttalelse om obduksjonsspørsmålet. Det gikk ikke frem av politiets dokumenter at pårørende ble varslet. Spesialenheten viste til at varsling bør skje i de situasjoner hvor forholdet ligger til rette for dette. Videre bør politiet sikre notoritet om at varslet er gitt og at pårørende er gitt anledning til å uttale seg.
Selv om det var grunn til å kritisere politiet for at det i ettertid fremsto som uklart om pårørende ble varslet og gitt anledning til å uttale seg, var det ikke opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.
A hadde anmeldt politimesteren. Politimesteren hadde ikke hatt noen rolle i saken, og saken ble for hans del henlagt som intet straffbart forhold.
For B ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.
Saken ga grunnlag for erfaringslæring, og ble sendt til administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd.
A påklaget henleggelsen til Riksadvokaten, som opprettholdt denne.