Sak 10167479, vedtaksdato 14.09.2010, Oslo politidistrikt
Ved brev av 6. januar 2010 anmeldte advokatfullmektig Shahzad Nazir, på vegne av […] etterlatte, politiet og AMK i Oslo.
Anmeldelsen:
Den 3. januar 2010 ca kl 1144 ble en politipatrulje sendt til […], etter anmodning fra AMK om bistand, i forbindelse med et ambulanseoppdrag. Flere politipatruljer kom til stedet etter kort tid. Polititjenestemennene ble møtt av pårørende på utsiden av bygården, og tjenestemennene brukte makt mot tre pårørende. To ambulanser avventet å kjøre frem til leiligheten inntil politiet hadde kontroll over situasjonen. Da ambulansearbeiderne kom frem til pasienten konstaterte de raskt at pasienten var død.
Anmeldelsen av polititjenestemennene gjelder maktbruken mot de pårørende. Videre gjelder anmeldelsen at politiets håndtering av situasjonen hindret ambulansen i å komme raskt frem til pasienten.
Advokatfullmektig Nazir har på vegne av de pårørende også inngitt anmeldelse mot Oslo Universitetssykehus HF, mot involverte ansatte ved AMK-sentralen, og mot ambulansepersonellet som kom til stedet. Den 3. februar 2010 besluttet Riksadvokaten at Spesialenheten for politisaker også skulle ha ansvaret for etterforsking og påtaleansvar for saken mot Oslo Universitetssykehus HF og ansatte der, jf straffeprosessloven § 59 og påtaleinstruksen § 34-9. Saken har fått anmeldelsesnummer 11105981, og er behandlet i eget påtalevedtak.
Spesialenhetens etterforsking:
Spesialenheten har gjennomført avhør av fem av polititjenestemennene som var til stede i […], under oppdraget med å bistå ambulansepersonell, den 3. januar 2010. Dette er politibetjentene […], samt politiførstebetjent […]. Alle fem er avhørt med status som mistenkte. Videre har Spesialenheten gjennomført avhør av 17 personer i forbindelse med etterforskingen av sak 11105981.
Det ble gjennomført obduksjon av avdøde. Spesialenheten har innhentet foreløpig obduksjonsrapport datert 5. januar 2010 og endelig obduksjonsrapport datert 20. april 2010. Videre har de pårørende anmodet om, og samtykket i, at Spesialenheten innhentet trafikkdata fra åtte telefonnumre de benytter. Trafikkdata er innhentet for disse åtte numrene for tidsperioden 3. januar 2010 kl 1100– 1300.
Lydopptak fra politiets operasjonssentral av de samtaler som fant sted i forbindelse med angjeldende hendelse er innhentet. Likeledes er lydopptak fra AMK-sentralen innhentet. Skriftlige logger fra politiets operasjonssentral og AMK-sentralen er innhentet. Videre er et videoopptak tatt av et vitne til hendelsen innhentet. Opptaket har også vært lagt ut på VGTV.
Spesialenheten har innhentet kopi av straffesaksdokumentene i Oslo politidistrikts sak med anmeldelsesnummer 11101353, som gjelder anmeldelse fra polititjenestemennene mot enkelte pårørende, for å ha hindret dem i tjenesteutøvelsen. Videre er innhentet kopi av sak med anmeldelsesnummer 11101422, som er en undersøkelsessak vedrørende dødsfallet til […].
Nærmere om sakens faktum:
Søndag 3. januar 2010 ca kl 1130 fikk […] et illebefinnende. Hun befant seg da i en leilighet i […]i Oslo. Leiligheten som ligger i første etasje er eid av hennes datter […] og svigersønnen […]. De var til stede i leiligheten sammen med sine tre mindreårige barn.
Ifølge forklaring fra de pårørende forsøkte ett av barna å ringe 113, uten at anropet ble besvart. AMK-sentralen har ikke registrert en slik oppringning. Trafikkdata fra 3. januar 2010 mellom kl 1100 og 1300 fra telefonnumre oppgitt av de pårørende viser heller ikke at en slik oppringning fant sted.
Barnet ringte deretter til sin onkel […], som bor på Bjerke i Oslo. Han og familien bestemte seg umiddelbart for å kjøre ned til […]. Til stede sammen med […] var hans kone […] og deres barn […]. Før de satte seg i bilen for å dra ringte […] 113. Hennes anrop ble besvart av AMK kl 113157.
Detaljene i kommunikasjonen mellom de pårørende og AMK er beskrevet i Spesialenhetens vedtak i sak 11105981, og gjengis kun i den utstrekning det har betydning for påtalevurderingen overfor polititjenestemennene.
Politiets operasjonssentral ble kontaktet av en medisinsk operatør ved AMK kl 1139. Meldingen gikk ut på at det var behov for politi til […], idet det var en svært sint person som hadde skreket drapstrusler og ukvemsord til personell ved AMK. Det ble også nevnt at han hadde ”en syk svigermor der”. Nærmere opplysninger om alvoret i helsetilstanden fremkom ikke, men det ble anmodet om at politiet ankom stedet raskt. Oppdraget ble gitt til politipatrulje S-21 kl 1143. Patruljen besto av politibetjentene […]. En annen politipatrulje, S-30, bestående av politibetjentene […] meldte seg også på oppdraget.
En ressurskoordinator fra AMK ringte på ny politiet kl 1145, og orienterte om at en ambulanse hadde meldt inn at de hadde møtt en bil med ”krakilske pårørende” utenfor adressen. Melding om dette ble formidlet videre til patrulje S-21 kl 1146.
Tredje samtale fra AMK til politiets operasjonssentral ble ringt inn kl 1148. Det var igjen en medisinsk operatør som ringte inn, og gav uttrykk for at ” […], der blir vi angrepet”, og at ”han skal drepe første politimann som kommer”.
Den første patruljen som ankom […] var S-30. De ankom ca kl 1149. Patrulje S-21 ankom like etter. Polititjenestemennene har forklart at de ved ankomst […] var usikre på om det var ambulansepersonell inne i leiligheten. Det befant seg imidlertid ingen ambulanse utenfor leiligheten, og patrulje S-21 kalte opp operasjonssentralen kl 1150 og spurte om ambulanse var ankommet. Operasjonssentralen svarte at ”det vet vi ikke, for det har vært kaos opp mot AMK og meldinger.”
Politibetjent […] har forklart at da de kom kjørende mot adressen observerte de to menn utenfor som virket aggressive. Den eldste av de to mennene, som var […], løp frem til politibilen og slo i den. En av tjenestemennene rullet ned vinduet et par centimeter for å kunne snakke med ham. Tjenestemennene oppfattet ikke helt hva […] sa. Politibilen ble deretter kjørt sakte frem mot inngangsdøren ved […]. Ifølge politibetjent […]forklaring dro […] opp bildøra, og begynte å dra ham ut av politibilen mens han fremdeles kom med trusler. Politibetjent […] oppfattet nå at […] sa at svigermoren hans lå død inne i leiligheten, og at dersom hun døde, skulle han også.
[…] sto like ved, og polititjenestemennene har forklart at de forsøkte å ta far og sønn vekk fra hverandre og snakke med dem hver for seg, for å få avklart hva som hadde skjedd. Situasjonen roet seg ikke, og det ble bedt om bistand fra flere politipatruljer. Patrulje S-30 meldte dette inn til operasjonssentralen kl 1151. Politibetjent […] har forklart at […] fortsatte å rive i ham og komme med trusler og ukvemsord, hvilket hindret politiet i å ta seg inn i leiligheten med en gang. Det var først nødvendig å få kontroll over […] ved å sette på ham håndjern.
[…], som er svigersønn til avdøde og eier leiligheten i […], har forklart at da han kom ut fra leiligheten, ble svogeren […] holdt av noen polititjenestemenn. Han ble overrasket over at det var politiet, og ikke ambulansen som hadde kommet. Han sa til polititjenestemennene at de trengte hjelp, uten å få svar. Han prøvde etter dette å gå inn igjen i leiligheten, men ble da stanset av en annen polititjenestemann ved inngangsdøren.
Vitnet […] har forklart at han sto i sin leilighet på andre siden av gaten. Han ble først oppmerksom på situasjonen etter at det var plassert håndjern på […], og har således ikke observert foranledningen til anholdelsen av […].
Vitnet […] sto i et vindu vis a vis leiligheten til familien […]. Han så politiet kom kjørende nede i gaten og stanset nederst i bakken. Han så […] løpe ned bakken og slå hånden i panseret på politibilen mens han ropte til politimennene. Han har forklart at han oppfattet slaget i panseret som en markering av alvoret i situasjonen. Da politimennene gikk ut av bilen hørte han […] rope ”svigermor, svigermor dør”. […] har forklart at han ikke forsto hvorfor politimennene valgte å legge […] i bakken i stedet for å bli med ham inn i leiligheten.
På spørsmål om det var fysisk kontakt mellom […] og politimennene før […] ble lagt i bakken, forklarte […] at det kunne tenkes det var fysisk kontakt. Etter at […] ble lagt i bakken filmet […] resten av situasjonen utendørs.
[…] har forklart at han sto utenfor leiligheten og ventet på ambulansen. Han forsto ikke hvorfor politibilen og ambulansen ikke kjørte rett frem til […], men stanset lenger nede i gaten. Han løp derfor ned til politibilen, og ”trommet” med fingrene på frontruten. Han ble deretter uten foranledning påsatt håndjern.
Spesialenheten har forsøkt å innhente forklaringer fra […], som befant seg utenfor leiligheten sammen med sin far da politiet ankom. Han har imidlertid ikke ønsket å forklare seg for Spesialenheten.
Mens tre polititjenestemenn holdt på å sette håndjern på […], kom hans kone […] løpende ut fra leiligheten. Hun skrek, og forsøkte å skyve polititjenestemennene vekk fra mannen sin. Politibetjent […] slapp taket i […] og tok tak i […].
Politibetjent […] og politibetjent […] tok […] noen meter vekk fra faren. Ifølge deres forklaringer var han aggressiv og kom med ukvemsord. Polititjenestemennene ba ham sette seg inn i en politibil som sto på stedet. Dette ville han ikke. På et tidspunkt tok han av seg jakken slik at han sto i T-skjorte, og ville sloss med politibetjent […].
Etter kort tid fikk de bistand av en sivil politipatrulje, og politibetjent […] og politibetjent […] gikk da inn i leiligheten. Politibetjent […] har tidligere arbeidet i ambulansetjenesten. Hun har forklart at hun umiddelbart vurderte det slik at pasienten hadde hjertestans. Politiet ba over sambandet om at ambulanse kom inn fort. Politibetjent […] og politiførstebetjent […] som hadde kommet til, påbegynte umiddelbart forsøk på gjenopplivning.
Det fremgår av logg fra politiets samband at første enhet ankom […] kl 1149, og det ble meldt inn at det var trygt for ambulansen å komme frem kl 1154.
Spesialenhetens vurdering:
Saken er vurdert i forhold til straffeloven § 325, første ledd, nr. 1 om grov uforstand i tjenesten og § 324 om tjenesteforsømmelse.
For at straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten skal komme til anvendelse har Høyesterett uttalt at det kreves ”en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet”. Det er ofte vist til avgjørelse inntatt i Rt. 1986 s. 670. Ved vurderingen av om de ulike tjenestemennenes handlinger innebærer at det er utvist grov uforstand, vil et utgangspunkt være om tjenestemennene ved utførelsen av oppdraget har opptrådt i samsvar med det regelverk som nærmere fastsetter hvorledes tjenestehandlingene skal utføres.
Av politiinstruksen § 5-2 fremgår det at polititjenestemenn ved utføring av sine tjenestehandlinger skal opptre med den ro og beherskelse som situasjonen krever, og skal ikke la seg provosere ved motstand eller fornærmelser.
Politiet har anledning til å benytte makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6, fjerde ledd. Av politiloven § 6, andre ledd går det frem at det ikke må tas i bruk sterkere midler uten at svakere midler antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige. Midlet som benyttes må videre være nødvendig og stå i forhold til situasjonens alvor. Prinsippene for politiets maktanvendelse er nærmere utdypet i politiinstruksen § 3-1 og § 3-2.
Vurderingen av om det er utvist grov uforstand i tjenesten må knytte seg til om maktutøvelsen fremsto som et klart kvalifisert avvik fra forsvarlig og riktig tjenestehandling. Handlingene må vurderes i forhold til situasjonen slik den fremsto for tjenestemennene der og da, og Høyesterett har uttalt at det for politifolk – som for andre tjenestemenn – må være et spillerom før man konstaterer en så dårlig utførelse av arbeidet at det innebærer en straffbar handling, jf avgjørelse inntatt i Rt. 1995 s. 1195.
Høyesterett har i en avgjørelse inntatt i Rt. 1995 s. 661 gitt tilslutning til følgende beskrivelse fra byretten:
”I den forbindelse er det grunn til å understreke at politiet er det organ som kan utøve maktanvendelse overfor borgerne uten at dette uten videre skal føre til strafferettslige reaksjoner. Dette er helt nødvendig for at politiet skal utføre sin rolle som ordensvern, og det legges generelt til grunn at politiet må kunne utøve den makt som anses nødvendig for å få gjennomført tjenesteoppdraget. Vurderingen må skje der og da og de må levnes politiet en forholdsvis romslig ramme når man skal vurdere handlingen i ettertid.
Polititjenestemennenes opptreden må vurderes ut fra hvilket oppdrag de var gitt, og den informasjonen de hadde mottatt da de ankom […]. Spesialenheten legger til grunn at politiets operasjonssentral ikke oppfattet at oppdraget gjaldt pårørende til en person med hjertestans eller alvorlig sykdom. Slik Spesialenheten oppfatter meldingene på lydloggen fikk politiet informasjon om at det befant seg en syk kvinne i leiligheten og at pårørende hadde kommet med trusler mot AMK, som innebar at AMK ikke ønsket å sende frem ambulansen før politiet hadde sikret stedet.
På denne bakgrunn kan ikke Spesialenheten se at Oslo politidistrikt eller noen tjenestemann kan klandres for at det tok 3-4 minutter før første patrulje ble gitt i oppdrag å reise til stedet, og ytterligere ca 6-7 minutter før første patrulje ankom […].
Spesialenheten legger videre til grunn at første politipatrulje som kom til stedet ble møtt av […] og polititjenestemennene har forklart seg ulikt om […] opptreden før han ble påsatt håndjern. Denne delen av hendelsen er ikke filmet.
Basert på samtlige polititjenestemenns forklaringer, og også sett hen til lydopptak fra […] innringning til AMK like i forkant av at første patrulje ankom […], legger Spesialenheten til grunn at […] var meget sint og frustrert over at ambulansen ikke hadde ankommet tidligere, for å hjelpe hans alvorlig syke svigermor. Han slo hardt i politibilen, og fremsto som aggressiv og truende i dialogen med politiet.
Polititjenestemennene hadde over sambandet fått melding om at det var kommet trusler mot AMK, og at en ambulanse hadde trukket seg tilbake etter å ha møtt ”krakilske pårørende”. De opplevde selv å bli møtt på en aggressiv måte. Basert på polititjenestemennenes forklaringer, legges til grunn at de gjorde forsøk på å snakke med […] før de la ham i bakken. Maktanvendelsen mot […] ble utført av politibetjent […], politibetjent […] og politiførstebetjent […]. Mens de forsøkte å få kontroll på […] kom […] løpende ut. Hun løp direkte mot polititjenestemennene som holdt på med […]. Hun forsøkte å dytte tjenestemennene vekk. Spesialenheten kan ikke se at det er grunnlag for å rette kritikk mot politibetjent […] for at han i den situasjonen fant det nødvendig å fjerne henne. Verken det som fremkommer av forklaringene avgitt i saken eller av lyd og bilder, tilsier at polititjenestemennene brukte unødvendig mye makt for å få roet henne.
I forhold til […] er det opplyst at polititjenestemennene lyktes med å få roet ham ned uten å måtte anvende særlig makt.
Maktbruken mot de tre pårørende til […] fremstår ikke å ha gått lengre enn det politiloven gir anledning til.
Slik de pårørende opptrådte på utsiden av leiligheten, kan Spesialenheten ikke se at politiet kan kritiseres for først å ha valgt å få kontroll over situasjonen før de gikk inn i leiligheten. Samtidig sørget politiet på stedet for å melde inn behov for forsterkninger. Disse kom raskt til stedet, slik at tre tjenestemenn kunne gå inn i leiligheten kun et par minutter etter at politiet ankom […]. Politiet satte umiddelbart i gang adekvate forsøk på gjenopplivning. Spesialenheten kan på denne bakgrunn heller ikke se at politiet har unnlatt å utføre tjenestehandlinger som kan innebære overtredelse av straffeloven § 324.
Vedtak:
Saken henlegges for politibetjent […], politibetjent […], politibetjent […], politibetjent […] og politiførstebetjent […] i forhold til straffeloven § 325, første ledd nr. 1 og § 324 som intet straffbart forhold anses bevist.
[…] etterlatte v/advokatfullmektig Shahzad Nazir, politibetjent […], politibetjent […], politibetjent […], politibetjent […] og politiførstebetjent […] underrettes om vedtaket.
Kopi av vedtaket oversendes politimesteren i Oslo til orientering.
Sjefen for Spesialenheten for politisaker, 14. september 2010
Jan Egil Presthus
Sjef for Spesialenheten
Liv Marit Sylliåsen
juridisk rådgiver