Spesialenheten mottar årlig mange anmeldelser som gjelder ulovlig ransaking. I en del av disse sakene har Spesialenheten funnet grunn til å stille spørsmål ved påtalemyndighetens vurderinger knyttet til kompetansereglene i straffeprosessloven.
Primærkompetansen til å beslutte ransaking etter straffeprosessloven § 192 er tillagt retten når mistenkte ikke samtykke, jf straffeprosessloven § 197 første ledd. Bestemmelsen annet ledd første punktum gir påtalemyndigheten sekundærkompetanse til å beslutte ransaking når det er fare ved opphold, dvs. når en mulig utsettelse i påvente av rettens beslutning kan føre til at formålet ødelegges.
I to saker hvor Spesialenheten har ment at det har vært grunnlag for å reagere med foretakstraff (hhv 2009 og 2012) har påtalemyndighetens vurderinger knyttet til bruk av sekundærkompetanse inngått som ett av flere momenter som har ledet fram til en konklusjon om at det er utvist grov uforstand i tjenesten. I begge sakene har spørsmålet om behov for å ransake på en adresse kommet opp i sammenheng med planlagte aksjoner. Det har fra retten vært truffet beslutning om ransakingen på flere adresser. Politiet har imidlertid rett i forkant av gjennomføringen av aksjonene ansett det hensiktsmessig å ransake flere steder og har ”i siste liten” lagt fram spørsmålet for påtalemyndigheten. Det har for de konkrete adressene/sakene vært vanskelig å se hasteelementet. Vurderinger som knytter seg til hva som vil være praktisk og effektivt for politiet kan etter Spesialenhetens vurdering ikke begrunne at sekundærkompetanse benyttes.
Spesialenheten har også bemerket at beslutningen i saker hvor sekundærkompetanse er benyttet er gitt en relativt lang gyldighetstid. Gyldighetstiden – politiets frist for å gjennomføre ransakingen – har vært så lang at den ikke harmonerer med forutsetningen om at en utsettelse i påvente av rettens behandling kan føre til at formålet med ransakingen ødelegges.
Publisert i årsrapport 2012.