Kan erfaring fra etterforsking av saker hvor politiet har brukt skytevåpen gi grunnlag for refleksjoner i debatten om bevæpning av politiet? Kan erfaring fra etterforsking av skytesaker gi grunnlag for læring i politiet?
Spesialenheten for politisaker vil ikke ta noe standpunkt til spørsmålet om bevæpning av politiet. I en tid med debatt om dette mener vi likevel det kan være interessant å redegjøre for erfaring fra 10 år med etterforsking av skytesaker. Regelverket tilsier at Spesialenheten skal motta varsel og iverksette etterforsking i alle saker hvor noen har blitt skadet som følge av at politiet har løsnet skudd. Det følger av påtaleinstruksen 34-6 andre ledd at Spesialenheten uavhengig av mistanke om straffbart forhold skal etterforske saker hvor noen er død eller alvorlig skadet som følge av politiets tjenestehandlinger. I tillegg har riksadvokaten gitt instruks om at det bør iverksettes etterforsking uavhengig av anmeldelse og selv om skaden ikke er alvorlig når politiet har skadet noen ved bruk av skytevåpen (Riksadvokatens rundskriv 3/2006). Spesialenheten har også etterforsket hendelser hvor politiet har rettet skudd mot person, men ikke truffet og hendelser hvor det kun er avfyrt varselskudd eller truet med bruk av skytevåpen.
Siden 2005 har Spesialenheten etterforsket 15 saker hvor det har oppstått skade på person som følge av at politiet har brukt skytevåpen. Det er 16 personer som er skadet ved disse hendelsene, og i 2 av disse sakene medførte skadene døden.
Den første hendelsen med dødelig utgang skjedde i Larvik den 18. mai 2005. Politiet rykket ut etter en oppringning fra en person som var blitt truet med kniv. En patrulje reiste ut for å snakke med den som var truet og den antatte gjerningspersonen (A). Det ble ikke vurdert som nødvendig å be om bevæpningstillatelse. Da patruljen oppsøkte A på hans bopel kom politibetjent B i snakk med han, og det oppsto raskt en truende situasjon ved at A hevet en kjøttøks mot B og kom mot han. B sprayet pepperspray mot A og løp unna, snublet og falt, A snudde og gikk en annen retning. Patruljen ba om tillatelse til bevæpning og fulgte etter A som beveget seg i et område med mye folk og trafikk. Før han fikk bevæpnet seg ropte B til A at han måtte stanse, han kom da på nytt mot B med hevet øks. B sprayet mot han med pepperspray uten synlig virkning. B’s makker C kom til stedet med tjenestebilen og B bevæpnet seg med revolver som lå lagret i bilen. Vitner beskrev at A på dette tidspunktet vinglet fra side til side, skrek og slo med kjøttøksen i lufta. Det var flere personer i området, deriblant barn. B ropte «bevæpnet politi» til A og flere ganger «stans det er politi», «legg deg ned» og lignende samtidig som han rettet våpenet sitt mot As mageregion. B oppfattet at A gjorde en kastebevegelse mot han med øksen og avfyrt i rask rekkefølge to skudd. Den etterfølgende etterforskingen viste at ett av skuddene traff A i brystregionen og var umiddelbart dødelig. Ett av skuddene traff ikke A. Spesialenheten avhørte 29 vitner i tillegg til at B og C ble avhørt som mistenkte. Det ble foretatt kriminaltekniske undersøkelser og sakkyndig likundersøkelse. Det ble innhentet uttalelse fra PHS og forsvaret om faren forbundet med knivangrep. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist for både B og C.
Den 22. april 2006 endte en pågripelsessituasjon med at en person (A) ble skutt og drept av politiet. Politiet rykket ut på melding om at det var avfyrt skudd ved en hytte. Patruljene som rykket ut fikk bevæpningstillatelse og bevæpnet seg med tjenesterevolvere som var oppbevart i bilene. Etter hvert kom flere bevæpnede enheter til, herunder beredskapstroppen. Fremme ved hytta kom to personer politiet i møte etter tilrop og opplyste at en tredjeperson var stukket til skogs bevæpnet med et haglegevær. I timene frem til A ble skutt og drept av politiet, ble han mange ganger tilropt av politiet, det ble avfyrt varselskudd og A svarte ved flere anledninger med å skyte mot politiet for deretter å løpe videre. Fem tjenestemenn ble truffet av hagl fra A’s skytevåpen. Etter å ha tatt dekning bak en murkant løsnet han skudd mot beredskapstroppen som hadde posisjonert seg i forhold til murkanten med en avstand på ca 15 meter. Det ble gjentatte ganger ropt «bevæpnet politi, legg hendene på hodet» eller lignende, noe A besvarte med skudd som traff to av beredskapstroppens tjenestemenn. To tjenestemenn fra beredskapstroppen avfyrte så flere skudd mot A. Ett av skuddene traff A i hodet og medførte raskt døden. Spesialenheten avhørte 21 vitner og fire polititjenestepersoner som mistenkte. Det ble gjort kriminaltekniske undersøkelser, utført sakkyndig likundersøkelse og innhentet dokumentasjon fra politiet (bl.a. videoopptak fra politihelikopteret som deltok i aksjonen). Sakene ble alle henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.
I en av de øvrige sakene oppsto livstruende skader som følge av skuddskader i lårene. De øvrige 13 personene som er skutt og skadet av politiet har ikke fått livstruende skader. I alle bortsett fra to saker er det skader i beina; en person ble truffet magen og en person ble truffet i rumpa og i hånden. Det er kun en av disse 15 sakene som gjelder en planlagt væpnet aksjon. Politiet skjøt og skadet to personer under et ransforsøk i august 2004. Saken ble først etterforsket av daværende SEFO og så overført til Spesialenheten for politisaker. Politiet hadde på forhånd samlet informasjon som tilsa at en verditransport denne dagen kunne bli ranet av bevæpnede gjerningspersoner inne i DNB NOR sine lokaler på Jessheim. Politiet var på stedet da gjerningspersonene tok seg inn i bygget og under pågripelsen ble begge ranerne truffet av skudd fra politiet.
Av sakene hvor noen er skadd eller død som følge av politiets bruk av skytevåpen, er det kun i en av sakene hvor den som skjøt har bevæpnet seg uten forhåndsgodkjenning. Polititjenestepersonen gjorde dette etter å ha hørt over sambandet at kollegaer ba om bistand og at gjerningspersonen hadde våpen. Spesialenheten la til grunn at meldingene på sambandet ga grunnlag for bevæpning etter våpeninstruksen § 11. Bestemmelsen gir den enkelte mulighet til å bevæpne seg når han er avskåret fra å innhente foresattes bevæpningsordre og situasjonen gjør det helt nødvendig å bevæpne seg. I de øvrige sakene har det enten vært gitt bevæpningstillatelse på forhånd eller underveis. Noen av sakene gjelder situasjoner hvor en person som er mistenkt for straffbare handlinger skal pågripes og vedkommende er observert med våpen eller har allerede brukt våpen (flere saker gjelder utrykning etter knivstikking).
Andre gjelder pågripelsessituasjoner hvor tjenestepersoner underveis blir klar over at gjerningspersonen har våpen tilgjengelig eller truer med det. Flere av sakene gjelder pågripelse av personer som i situasjonen fremstår å være psykisk ustabile. Det er et felles trekk ved sakene at det er først etter at politiet har gjort seg til kjenne med tilrop og i flere av sakene over lengre tid har forsøkt å få gjerningspersonen til å overgi seg, at det blir løsnet skudd.
Ett annet felles trekk ved alle 15 sakene er at de er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist for tjenestepersonene som har vært etterforsket for bruken av tjenestevåpen. Avgjørende for dette er selvfølgelig overholdelse av politiloven og våpeninstruksens regler om trinnvis opptrapping av virkemiddelbruken og at bruk av skytevåpen kun skal brukes som siste utvei. I mange av sakene er skudd løsnet fordi polititjenestepersonen som skyter har opplevd at sitt eget eller andres liv står i fare.
Spesialenheten mener at to døde og 13 skadde personer som følge av politiets bruk av skytevåpen over en periode på 10 år, er relativt få sett i forhold til politiets oppdragsmengde. Det antas at politiet ikke sjelden er i situasjoner hvor det etter omstendighetene ikke ville være i strid med våpeninstruksen å skyte, men at det av ulike grunner ikke brukes skytevåpen til å løse situasjonen. Spørsmålet er om endring av bevæpningsordningen vil innvirke på hvordan politiet løser slike situasjoner.
Spesialenhetens etterforsking av skytesaker
Spesialenheten varsles umiddelbart dersom noen er død eller alvorlig skadet. Det kan ta tid for Spesialenhetens etterforskere å komme til åstedet. Spesialenheten har behov for informasjon som kan bidra til raskt å komme i posisjon til å ta beslutninger om hvilke etterforskingsskritt som skal tas. Det vil derfor regelmessig straks bli anmodet om oppdragslogg fra hendelsen, lydlogg og oversikt over tjenestepersoner som deltok på oppdraget og personer med ansvar for beslutninger underveis. Det må avklares hvem som skal sikre åstedet og foreta åstedsundersøkelse. Spesialenheten vil vurdere behovet for å be om skjerming av tjenestepersoner som har deltatt på oppdraget før de avhøres. Dersom det er uavklart hvem som har skutt, kan det være aktuelt å ta kruttslamprøver. Tjenestevåpnene må sikres – helst skal det tas foto før rutinen tøm-våpen-kontroller gjennomføres.
Politioverbetjent Steinar Vee Henriksen fikk i 2014 Politihøgskolens pris for utdanningskvalitet for sitt arbeid med utvikling av skyteopplæringen for politistudenter. Spesialenheten har bedt han om å redegjøre for hvordan Politihøgskolens utdanning i våpen og taktikk har utviklet seg de siste 10 årene og hvordan Spesialenhetens vedtak er benyttet i undervisningen i dag.
«Det har vært en god utvikling av PHS utdannelser innenfor våpen og taktikk de siste 10 årene, både hva angår kvalitet og omfang. Det er etablert egne instruktørutdannelser og tilhørende spesialmoduler for arrestasjonsteknikk, våpen og taktikk, noe som har hevet kompetansen for instruktører og innsatspersonell i politiet. Operativ seksjon ved PHS har også gjort en meget god innsats for å heve kvaliteten på våpenopplæringen i politiet, og antallet timer våpenopplæring i PHS bachelorutdannelse har økt fra 54 timer i 2007 til 102,5 i 2014. Dette skyldes blant annet innføringen av pistol, hvor to dagers opplæring på revolver ble erstattet med en ukes opplæring på pistol, og pistolkurset også legger stor vekt på sikker våpenbehandling. I den sammenheng understrekes det at det ved opplæring i våpen og taktikk fokuseres på å holde bruken av makt på et minimum, og sikkerhet for alle parter har høy prioritet.
I Politihøgskolens utdanning innenfor det rettslige rammeverket for politiets bruk av maktmidler, benyttes situasjonstrening i en treningssimulator. Her blir studentene stilt overfor filmsekvenser hvor de skal se, oppfatte, vurdere og handle riktig etter politiets våpeninstruks og retningslinjer for taktikk og våpen. Filmsekvensene er et utviklingsarbeid i forbindelse med Politihøgskolens simulatorprosjekt, hvor det ble utarbeidet helt nytt undervisningsmateriale. Grunnlaget for dette prosjektet var Spesialenhetens og Riksadvokatens vedtak, hvor det er gjort rettslige vurderinger av politiets bruk av skytevåpen i tjenesten. Dette dokumentgrunnlaget har dannet grunnlaget for mange av filmsekvensene i treningssimulatoren, og for disse er også de aktuelle vedtakene vedlagt instruktørmanualene. På denne måten benytter Politihøgskolen aktivt erfaringsgrunnlaget som ligger i disse vedtakene, for å holde et kritisk og utviklingsorientert perspektiv for denne opplæringen.»
Publisert i Årsrapport 2014.