Spesialenheten behandler regelmessig anmeldelser med påstander om at ansatte i politiet og påtalemyndigheten urettmessig har formidlet informasjon hentet fra politiets registre. Under etterforskingen av slike påstander kan Spesialenheten innhente opplysninger fra registeransvarlig om mistenktes bruk av registre. dessverre viser dette ikke helt sjelden at mistenkte har vært inne i registrene og søkt etter informasjon uten at det har foreligget noen tjenestelig grunn for det.
Som nylige eksempler på dette vises til to saker som er avgjort i 2010:
I den ene saken anmeldte en kvinne som hadde hatt et kortvarig forhold til en polititjenesteperson denne for å ha gitt opplysninger hentet fra politiets registre om henne til personer utenfor politiet. Informasjonen som ble innhentet om polititjeneste personens registrerbruk viste at han hadde søkt i registrene etter informasjon om kvinnen. Han hadde også søkt etter opplysninger om en annen person som han kjente til hadde hatt et forhold til den samme kvinnen.
Det ble ut fra etterforskingsresultatet ikke ansett bevist at polititjenestepersonen hadde brutt sin taushetsplikt. Han oppga i sin forklaring at kvinnen hadde opptrådt skremmende og plagsomt og at han hadde behov for å skaffe seg informasjon. Spesialenheten anså bruken av registrene som kritikkverdig, men ikke så klanderverdig at det var grunnlag for å reagere med straff for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Kvinnen påklaget Spesialenhetens avgjørelse til Riksadvokaten, som sluttet seg til kritikken mot bruken av politiregistrene, og var enig i at grensen for det straffbare ikke var overtrådt.
I den andre saken hadde et politidistrikt gitt arbeidspraksis til en person i regi av NAV. Personen arbeidet med arkivering, kopiering og sekretæroppgaver og hadde i sitt arbeid tilgang til straffesaksregisteret og politiets saksbehandlingssystem (BL). Personen ble anmeldt for å ha formidlet opplysninger undergitt taushetsplikt til familie og venner. Spesialenhetens undersøkelser bekreftet at den aktuelle personen uten tjenestelig grunn hadde søkt på en rekke personer i politiets registre. Det ble allikevel ikke ansett bevist utenfor enhver rimelig tvil at hun hadde videreformidlet taushetsbelagt informasjon. Spesialenheten fant heller ikke i denne saken at misbruket av registertilgangen kunne lede til straffansvar. Det ble lagt til grunn at det var gitt mangelfull instruksjon fra politidistriktets side og personen hadde først etter at misbruket var avdekket blitt bedt om å underskrive taushetserklæring.
Det følger i dag av sentrale og lokale instrukser for de ulike registrene at den enkeltes tilgang til opplysninger er begrenset til sammenhenger hvor det er et tjenestelig behov. Lovregler er i mai 2010 gitt ved politiregisterloven som ennå ikke har trådt i kraft. I henhold til politiregisterloven § 21 kan tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten gis tilgang til opplysninger i den utstrekning det er et tjenestemessig behov, og det er til et formål som omfattes av loven. Det er ut fra gjeldende regulering ikke tvil om at det ikke er adgang til å bruke registrene for private formål.
Lovgiver har ved vedtakelsen av politiregisterloven holdt fast ved at det ikke skal finnes begrensninger i adgangen til å utveksle opplysninger innad i politiet. Det er blant annet av hensyn til en effektiv kriminalitetsbekjempelse vurdert å være riktig at registerinformasjon er tilgjengelig for ansatte. Lovgivers beslutning må klart kunne ses på som et uttrykk for stor tillit til at polititjenestepersoner vil forholde seg korrekt i sin bruk av informasjonen. Misbruk vil kunne ha som konsekvens at det må foretas innstramminger som vil svekke effektiviteten i politiarbeidet.
Spesialenheten har inntrykk av at det i politiet kan være behov for å understreke hvilke begrensninger som faktisk gjelder for bruk av registrene. Enkelte ansatte kan med bakgrunn i den opplæring som har vært gitt ha dannet seg et feilaktig inntrykk av hvordan registrene kan brukes. Flere har i avhør hos Spesialenheten oppgitt at de av instruktører har vært oppfordret til å bruke registrene til å søke på personer de kjenner fra før, dette for at de skal bli vant med å bruke registrene og for at de skal få erfaringer med hvilke søkemuligheter som finnes. At slike dårlige råd har vært gitt har Spesialenheten fått bekreftet av politiledere på høyt nivå.
Publisert i årsrapport 2010.