Page 10 - Spesialenheten for politisaker – Årsrapport 2020

Det er hevet over enhver tvil at kriminalitets­ forebyggende tiltak i form av «å oppsøke menn som er dømt for vold i hjemmet», eller andre for­ mer for liknende tilsynsvirksomhet, utgjør et inngrep i individets privatliv, familieliv og/eller hjem, og følgelig vil være en krenkelse av Grunn­ loven § 102 første ledd da tiltaket/virksomheten ikke har grunnlag i lov, jf. Grunnloven § 113.
Det er ikke uvanlig at polititjenestepersoner påberoper politiloven § 2 nr. 2, politiloven § 7 og den alminnelige handlefrihet eller samtykke som hjemmelsgrunnlag for ulike uspesifikke inn­ gripende tiltak i forebyggende øyemed. I tillegg vises det også til ulike politiske styringssignaler om at kriminalitetsforebyggende arbeid skal prioriteres.
Det følger av politiloven § 2 nr. 2 at en av politiets sentrale oppgaver er å «forebygge kriminalitet og andre krenkelser av den offentlige orden og sikkerhet». Bestemmelsen gir ikke politiet kompetanse til å iverksette inngripende krimina­ litetsforebyggende tiltak, men kan kun betraktes som en pliktnorm hvor Stortinget gir uttrykk for at politiet skal prioritere kriminalitetsforebyggende arbeid. Eventuelle styringssignaler fra regjeringen vil i høyden forsterke bestemmelsens betydning som pliktnorm.
Ifølge politiloven § 7 kan politiet ta i bruk nærmere bestemte tiltak for å forebygge forstyrrelser av den offentlige ro og orden, eller krenkelser av enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet, eller lovbrudd generelt, jf. bestemmelsens andre ledd. Bestemmelsens rekkevidde som kompetansenorm for inngripende tiltak må fast­ settes i lys av blant annet individets alminnelige handlefrihet, sammenholdt med den kriminali­ tetsforebyggende virksomhets særegne karakter. Det må derfor stilles visse kvalifikasjonskrav til situasjonene som legitimerer bruk av inngripende tiltak. Risikoen, som danner grunnlag for iverk­ settelsen av tiltaket, må bygge på objektive og verifiserbare opplysninger. Videre må risikoen vurderes som konkret og nært forestående, jf. vil­ kåret «grunn til frykt». Med andre ord, en mer abstrakt mulighet for at noen vil begå lovbrudd, er ikke tilstrekkelig.
Dette er vilkår som står i sterk kontrast til politiets individrettede kriminalitetsforebyggende virksomhet som kjennetegnes ved at tiltakene – som er forankret i en risikovurdering hvor indivi­ dets adferd er sammenholdt med en profilering av hva som anses som bekymringsfull adferd
– iverksettes i en tidlig fase i et konstruert hendelsesforløp som antas å lede til et lovbrudd. Det er dermed en reell fare for at tiltakene rettes mot personer som ikke har begått et lovbrudd og langt mindre, har tanker om å begå en slik hand­ ling. Politiloven § 7s betydning som kompetanse­ norm for politiets kriminalitetsforebyggende virksomhet er derfor sterkt begrenset og ikke egnet som generell kompetansenorm for politiets kriminalitetsforebyggende virksomhet.
Av andre kompetansenormer, som spesifikt hjemler konkrete kriminalitetsforebyggende inngripende tiltak, kan det i politiloven kapittel II kun vises til § 6 a; som regulerer politiets bruk av kameraovervåkning og § 13; som hjemler fore­ byggende samtale. Vi kan dermed slå fast at politi­ loven i begrenset grad hjemler polisiære kriminalitetsforebyggende inngripende tiltak.
At det innenfor politietaten hersker en oppfatning om at politiet kan påberope den alminnelige handle­ frihet som grunnlag for inngripende tiltak, er ikke overraskende. En slik oppfatning har også rotfeste i den rettsvitenskapelige diskusjon hvor det er tatt til orde for at legalitetsprinsippet kun oppstiller krav om kompetanse for normerings­ handlinger, hvor lov er en av flere alternative hjemmelsgrunnlag. Og myndighetene har samme handlefrihet som individet hva angår faktiske handlinger så lenge det ikke eksisterer en normering som forbyr handlingen Som eksempel kan det vises til NOU 2004: 6, punkt 13.3.1 hvor flertallet uttalte følgende:
«Det har vært alminnelig antatt at politiet for å etterforske og forebygge straffbare handlinger i medhold av den alminnelige handlefrihet kan foreta seg det som alle og enhver kan.»
Denne forståelsen av legalitetsprinsippet og den alminnelige handlefrihet kan, i lys av blant annet grunnlovreformens tilnærming til legalitets­
10