Page 11 - Spesialenheten for politisaker – Årsrapport 2020

prinsippets innhold og høyesterettspraksis, ikke anses som uttrykk for gjeldende rett. Som Jens Edvin Skoghøy påpeker i boken «Rett og Retts­ anvendelse» (Universitetsforlaget 2018), på s. 56–57:
«Ved at Grunnloven § 113 etter grunnlovs­ reformen av 2014 stiller krav til at ‘[m]yndighe­ tenes inngrep overfor den enkelte må ha grunn­ lag i lov’, er legalitetsprinsippet blitt gjenreist som en grunnleggende, materiell rettssikkerhets­ garanti for borgerne.»
Med utgangspunkt i legalitetsprinsippets krav om at myndighetenes inngrep – uavhengig av om de kan betraktes som normeringshandlinger eller faktiske handlinger – krever grunnlag i lov, jf. Grunnloven § 113, er politiets handlefrihet begrenset til ikke­inngripende tiltak som ikke er forbudt ved lov.
At det i politietaten også hersker en oppfatning om at samtykke kan tjene som kompetansegrunnlag for inngripende kriminalitetsforebyggende tiltak, er forståelig. Det ligger i samtykkeinstituttets natur at et samtykke fra den som tiltaket rettes mot, suspenderer handlingens inngripende karakter. Samtykket – som uttrykk for fri vilje – fjerner handlingens karakter av tvang, som må sies å utgjøre kjernen i et inngripende tiltak.
Innenfor ulike rettsområder finnes det eksempler på at individet kan samtykke til at myndighetene foretar i utgangspunktet inngripende tiltak. Som eksempel kan det vises til bestemmelsene om ransaking, jf. straffeprosessloven kap. 15 (se særlig § 197 første ledd). I politiregisterloven § 24 nr. 1 er samtykke et selvstendig kompetansegrunnlag for adgangen til å gjøre i taushetsbelagte opp­ lysninger kjent for andre. Videre foreskriver psykisk helsevernloven § 2­2 første ledd at indi­ videt kan samtykke til tvungent psykisk helse­ vern. Det som kjennetegner disse eksemplene er at individets adgang til å samtykke til integritets­ krenkende myndighetsutøvelse, er nedfelt i lov.
Et av legalitetsprinsippets formål er å ivareta individets rettssikkerhet ved å begrense myndighetens adgang til å foreta inngripende
myndighetsutøvelse. Prinsippet fremstår i så måte som en forbudsnorm som forbyr myndig­ hetene å gjennomføre inngripende tiltak som ikke har grunnlag i lov. En ordning hvor politiet – utenfor de lovbestemte tilfeller – også kan påberope samtykke som grunnlag for inngripende myndighetsutøvelse, vil i realiteten utgjøre en omgåelse av legalitetsprinsippets betydning som forbudsnorm, noe som vil kunne skape grobunn for vilkårlig myndighetsutøvelse. Følgelig må det – utledet av lovens system – legges til grunn at dersom et samtykke skal tjene som grunnlag for politiets tiltak, må dette følge av formell lov. På den måten vil samtykkebaserte inngrep ha grunnlag i lov.
Politiets kriminalitets­ forebyggende tiltak vil kunne utgjøre et inngrep dersom det påvirker individets private sfære på en slik måte at ved­ kommende må «tåle, gjøre eller unnlate noe
Hverken Grunnloven eller politiloven definerer hva som er å anse som inngripende tiltak. Ikke ethvert tyngende tiltak vil kunne karakteriseres som et inngrep etter Grunnloven § 113. Om et tiltak skal anses som inngripende, vil bero på en samlet vurdering av blant annet tiltakets art, intensitet og utstrekning i tid. Videre vil forhold knyttet til individet spille en sentral rolle. Ytter­ ligere vil kriminalitetsforebyggende tiltaks særegne karakter måtte tillegges betydelig vekt i en samlet vurdering.
Politiets kriminalitetsforebyggende tiltak vil kunne utgjøre et inngrep dersom det påvirker individets private sfære på en slik måte at ved­ kommende må «tåle, gjøre eller unnlate noe».
Spesialenheten for politisaker
11
Årsrapport 2020