Sak 270/15-123 – 21.12.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING
A anmeldte tjenestepersoner for ulovlig ransaking av hans og Bs leilighet. Tre politibetjenter tok seg inn i leiligheten mellom klokken 04.00 og 06.00, og vekket A og B, som lå og sov. Politibetjentene spurte hva de gjorde i leiligheten og ba dem om å avklare eierforholdet, samt å fremvise legitimasjon. De opplyste til politibetjentene at de leide leiligheten gjennom en utleiemegler og at de hadde bodd der siden august 2014. Politiet opplyst at de hadde tatt en ”fyllekjører” som hadde nøkkel til leiligheten og som hadde fortalt politiet at han bodde der. Politiet hadde derfor brukt nøkkelen til å ta seg inn i leiligheten for ”å sjekke”. Det ble ikke gitt noen nærmere forklaring utover dette. Tjenestemennene var i leiligheten i ca. 30-45 minutter. A mente seg utsatt for et ulovlig tvangsmiddel fra politiet.
Spesialenheten opprettet ved mottak av anmeldelsen sak knyttet til hjemmel for ransakingen og selve utførelse av ransaking. Denne saken er henlagt fordi det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking.
Anmeldelsen reiste i tillegg spørsmål om mulig kompetanseoverskridelse i forbindelse med beslutningen om husransaking. A og B hadde ikke rett til innsyn i politiets straffesak mot “fyllekjøreren” Y, og nærværende sak ble derfor opprettet.
Spesialenheten innhentet kopi av sak X med vedleggsaker fra politidistriktet, samt politiets operasjonslogg (PO) knyttet til den aktuelle hendelsen. De involverte tjenestepersonene ble avhørt som mistenkt.
Det følger av straffeprosessloven § 192 første ledd og § 195 første ledd at når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas ransaking av henholdsvis vedkommendes bolig og vedkommendes person.
Primærkompetansen til å beslutte person- og husransakelse er tillagt retten, jf. straffeprosessloven § 197 første ledd. Etter bestemmelsens annet ledd har påtalemyndigheten kompetanse til å beslutte ransaking når det er fare ved opphold. Uten beslutning fra retten eller påtalemyndigheten, kan en politimann foreta ransaking blant annet når en person treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, jf. straffeprosessloven § 198 første ledd nr. 2.
Ut fra sakens opplysning fant Spesialenheten at de materielle vilkårene for ransaking av Ys person og bil var oppfylt, idet det forelå skjellig grunn til mistanke om blant annet bruk og oppbevaring av narkotika. Det ble under ransakelsene også gjort funn av blant annet narkotika og våpen som var egnet til å styrke mistanken mot Y.
Spesialenheten mener derimot at politibetjentene ikke hadde kompetanse til å beslutte ransaking av Y fordi politibetjentene hadde både tid og anledning til å fremlegge spørsmålet om husransakelse for påtalemyndigheten ved jourhavende jurist. Dette gjaldt både forut for det første forsøket på ransaking og forut for at de låste seg inn i leiligheten. Etter Spesialenhetens syn ville påtalemyndigheten i dette tilfellet hatt kompetansen til å beslutte ransaking.
Spesialenheten mente at overskridelsen av kompetansen til å beslutte ransaking av Ys bopel ikke innebar en overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1. I følge politibetjentenes forklaringer skyldtes den manglende innhentingen av beslutning fra påtalemyndigheten trolig en kommunikasjonssvikt på stedet. Det var ikke bevismessige holdepunkter for at det var tale om en feilvurdering av kompetansen. Det var heller ikke tale om en bevisst tilsidesettelse av kompetansereglene. Spesialenheten hadde i sin vurdering også i noen grad sett hen til at de materielle vilkårene for husransakelse var oppfylt.
Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.