ETTERFORSKING AV LEGEMSFORNÆRMELSE M.M.
Etter å ha mottatt informasjon om at en politiansatt (A) hadde slått en asylsøker med en kulepenn, samt fremsatt ukvemsord og trusler mot andre asylsøkere, iverksatte Spesialenheten etterforsking i saken.
Spesialenheten avhørte en kollega (B) som hadde snakket med asylsøkerne og viderebrakt denne informasjonen til arbeidsgiver. Videre innhentet Spesialenheten utlendingssakene, samt informasjon om hvilke asylsøkere A hadde vært saksbehandler for.
I følge anklagene skulle hendelsene ha funnet sted i forbindelse med pågripelse og asylregistrering. A var ikke navngitt, men ble identifisert ut fra de beskrivelser som var gitt av gjerningsmannen.
En asylsøker (C) fortalte at saksbehandleren hadde slått ham med en kulepenn i ansiktet og på håndleddet, truet med å gi ham juling, og fremsatte skjellsord og fornærmelser. En asylsøker (D) fortalte at saksbehandleren hadde fremsatt skjellsord og anklager mot ham. Andre asylsøkere fortalte at saksbehandleren hadde snakket nedverdigende og bannet til dem. Asylsøkerne befant seg i utlandet og ble derfor ikke forsøkt avhørt.
Den innhentede dokumentasjonen knyttet ikke A til de nevnte asylsøkerne som saksbehandler, men A hadde blant annet hatt en samtale med C den dagen han ble pågrepet. A fortalte at han også hadde hatt en kort samtale med D, men benektet å ha sagt eller gjort det anklagene mot ham tilsa. I følge A var hans rolle å få de pågrepne til å samarbeide om å finne sin rette identitet, hvilket han ikke ville oppnå ved å forholde seg slik.
Spesialenheten fant det ikke var bevismessig grunnlag for at A hadde begått en straffbar handling. Ingen hadde anmeldt forholdet rett etter at det hadde skjedd, eller på annen måte gitt uttrykk for at det hadde skjedd en straffbar handling der og da. Det var heller ingen vitner til noen av hendelsene, og det var bare den enkelte asylsøker og A selv som visste hva som hadde skjedd i situasjonen. Flere av asylssøkerne hadde forklart seg om sakene sine i fellesskap, hvilket innebar en fare for påvirkning av utenforliggende forhold.
Saken ble derfor henlagt etter bevisets stilling.