ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN
Politidistrikt:
Utrykningspolitiet
Anmeldelsen:
Utrykningspolitiet anmeldte en tjenestemann for å ha unnlatt å bidra til at en bilfører (X) ble straffet for hastighetsoverskridelse.
Spesialenhetens etterforsking:
Det er opptatt forklaring fra mistenkte og vitner.
Det er innhentet kopi av politiets logg fra tjenesteoppdraget
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten
Spesialenhetens vurdering:
Påtalemyndigheten (Spesialenheten for politisaker) må være overbevist om straffeskyld for å ta ut tiltale, og den må være av den oppfatning at straffeskylden kan bevises i retten. Dette innebærer at påtalemyndigheten skal legge samme bevisterskel til grunn som den domstolene anvender for å avsi fellende dom, og at det stilles et tilleggskrav til muligheten for å kunne føre bevis i retten.
Politibetjent A og politibetjent B hadde på vesentlige punkter forklart seg ulikt om den aktuelle hendelsen. Politibetjent A forklarte at han ikke fikk skrevet forenklet forelegg på hastighetsmålingen fordi det ikke ble opplyst noe om faktisk hastighet, og fordi politibetjent B oppga at det var en hyttenabo og deretter at vedkommende skulle få kjøre videre. A fikk senere samme kveld oppgitt fra B at målingen hadde vist 70 km/t. Det var først i ettertid at han hadde fått oppgitt at politibetjent B hadde foretatt en ”sveipmåling” og at det derfor var usikkerheter knyttet til målingen.
Politibetjent B forklarte at han på stedet ga A opplysning om hastighet og at det var en sveipmåling. Han fastholdt at det var disse forholdene som gjorde at X fikk kjøre videre uten å bli gitt et forelegg. X er ikke en hyttenabo, men en tidligere bekjent.
Spesialenheten anså politibetjent A å være troverdig. Spesialenheten så imidlertid ikke at politibetjent As forklaring alene kunne tjene som bevis for at politibetjent Bs forklaring om at det ble foretatt en mangelfull måling av Xs kjøretøy var uriktig, og at muligheten for at det på stedet kunne ha oppstått en misforståelse mellom A og B helt kan settes til side.
Spesialenheten kom under adskillig tvil til at saken måtte henlegges etter bevisets stilling.
Vedtak:
Saken er henlagt etter bevisets stilling.
Administrativ avgjørelse:
Saken er sendt til administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 fjerde ledd. Selv om det ikke reageres med straff var det sterk grunn til å kritisere politibetjent Bs opptreden. Det må ikke i tjenesten opptres på et vis som er egnet til å skape tvil om personlige bekjentskaper virker inn på oppgaveløsningen. At B i situasjonen var unnvikende og syntes å ha forsøkt å gjøre seg usynlig for X var ikke tillitvekkende. Spesialenheten fant også grunn til å framheve at B bidro til uklarheter for seg selv og sin kollega ved å gi uriktige opplysninger om sitt kjennskap til X.