VURDERING av et politiorgans OPPBEVARING AV VÅPEN OG AMMUNISJON MV.
Et politiorgan anmodet Spesialenheten om etterforsking av deres oppbevaring av våpen og ammunisjon, samt notoriteten over bruk og forbruk.
Det ble opplyst at politiorganet allerede hadde igangsatt intern gransking av forholdene. De mente å ha avdekket at oppbevaring og loggføring ikke var i tråd med våpeninstruksen.
Spesialenheten mottok relevante dokumenter fra politiorganet. Polititjenestepersonene A og B ble avhørt som mistenkte. Det ble også avhørt to vitner.
Spesialenheten viste til de plikter som påligger virksomhetsledelsen i politiorganet etter våpeninstruksen og Politidirektoratets rundskriv 2010/001 ”Direktiv for forvaltning av politiets tjenestevåpen og ammunisjon, senere videreført i rundskriv 2013/013. Etterforskingen viste at politiorganets våpenhåndtering ikke var i tråd med regelverket. Det var ikke utarbeidet lokale retningslinjer for våpenforvaltningen, det syntes ikke å ha vært gjennomført inspeksjoner minst to ganger årlig, og status for våpen og ammunisjon var heller ikke innrapportert til Politiets data- og materielltjeneste (PDMT)/Politidirektoratet. Det ble videre lagt til grunn at kravene til oppbevaring av våpen og ammunisjon ikke var oppfylt.
Spesialenheten fant imidlertid ikke holdepunkter for at våpenoppbevaringen ved politiorganet over tid hadde vært i strid med regelverket. Det ble ikke funnet bevist at enkeltpersoner hadde begått straffbare handlinger i forbindelse med våpenforvaltningen. De mangler og avvik som ble avdekket syntes å ha skjedd på samtlige nivåer hos de som etter regelverket og intern arbeidsfordeling skulle ha ansvaret for våpenforvaltningen. Spesialenheten understreket at enkeltansatte vanskelig kunne gjøres strafferettslig ansvarlig for manglende utførelse av oppgaver når ledelsen ikke tilrettela for dette ved å sørge for det nødvendige instruksverk og kontrollfunksjoner.
Spesialenheten la til grunn at A hadde ansvar for våpen og politimateriell, men at det ikke forelå noen skriftlig stillingsinstruks som utpekte A som våpenforvalter og klart anga at han var tillagt det ansvar som en våpenforvalter er gitt i våpeninstruksen og Politidirektoratets rundskriv. Det ble videre lagt til grunn at A hadde hatt en arbeidssituasjon med en betydelig arbeidsmengde. De omfattende oppgavene han var tillagt syntes å ha blitt utvidet gjennom muntlige ordrer. Det ble også lagt til grunn at B, som avdelingsdirektør, ikke hadde mottatt informasjon om uregelmessigheter knyttet til våpenoppbevaringen. Det fremsto uklart hvem som faktisk var tildelt ansvar for oppfyllelse av regelverkets krav til inspeksjoner og årsrapporter. Selv om mye kunne tyde på at alt ansvar relatert til våpenforvaltningen i politiorganet var tillagt den avdeling B ledet, syntes de påviste mangler å være et resultat av uklare ansvarslinjer.
Saken ble henlagt for A og B som intet straffbart forhold anses bevist.
Spesialenheten kom til at det heller ikke kunne foreligge straffansvar for politiorganet som foretak. Det ble vist til at ingen våpen var på avveie, og at rommene som våpnene ble oppbevart i var godkjente for slik oppbevaring. Videre ble det bemerket at verken PDMT eller Politidirektoratet hadde reagert eller fulgt opp manglende årlig innrapportering fra politiorganet. Det ble også vist til at de selv avdekket og meldte inn forholdene, samt at det umiddelbart ble gjennomført en rekke tiltak for å sikre en korrekt oppbevaring og håndtering av våpen og ammunisjon ved politiorganet. Spesialenheten la til grunn at politiorganets interne gransking av våpenforvaltningen hadde ført til at det ble igangsatt arbeid med og gjennomført flere tiltak for å bringe forholdene i tråd med regelverket. Av den grunn ble det ikke ansett nødvendig å oversende saken for administrativ vurdering.