ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT
Politidistrikt:
Sør-Øst politidistrikt
Anmeldelsen:
Ekteparet A og B anmeldte via sin forsvarer politiet for å ha utlevert foto- og videomateriale fra spaning på dem i forbindelse med en sak om trygdebedrageri. Materialet ble publisert både i en nettavis og i et nyhetsinnslag på NRK Dagsrevyen. Selv om ansikter og registreringsnummer var sladdet, ble de kjent igjen og mottok flere ubehagelige reaksjoner. Da de tok opp forholdet med den påtaleansvarlige på saken, D, opplyste D at han ikke var kjent med utleveringen.
Spesialenhetens etterforsking:
Spesialenheten var i kontakt med Bs forsvarer for nærmere opplysninger om det publiserte materialet og gjennomgikk det som var publisert om saken i lokalavisen og innslaget på NRK Dagsrevyen. Det ble foretatt vitneavhør av politiadvokat D, som opplyste at det var lederen på seksjonen som etterforsket saken, C, som hadde utgitt materialet.
Lokal straffesaks- og medieinstruks er innhentet, samt tilståelsesdommen mot A og B. Daværende politimester i politidistriktet ble avhørt som vitne. C ble avhørt som mistenkt. A og Bs oppfatning av det anmeldte forholdet ble ansett tilstrekkelig opplyst gjennom kontakten med forsvarer og opplysninger i dommen.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 121, om brudd på taushetsplikt
Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten
Spesialenhetens vurdering:
I forkant av at rettsaken mot ekteparet A og B, utleverte C en video og enkelte fotografier fra spaning til journalister i en lokalavis og til NRK. Forutsetningen for utleveringen var at materialet skulle sladdes slik at ekteparet ikke var gjenkjennelige og at det ikke skulle publiseres før rettsaken var startet. Aktørene møtte i retten, men saken ble utsatt fordi en tolk ikke møtte. Materialet ble likevel publisert samme dag. Politiadvokat D ble intervjuet i forbindelse med innslaget på Dagsrevyen samme kveld.
Det sentrale spørsmålet i saken var om politiet hadde adgang til å gi media foto- og videomateriale fra spaningen.
Utgangspunktet er at ansatte i politiet og påtalemyndigheten er underlagt taushetsplikt etter politiregisterloven § 23, som bestemmer at de plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger i straffesaker om noens personlige forhold. Spesialenheten fant det klart at materialet var av en slik art og karakter at det i utgangspunktet var taushetsbelagt.
Politiregisterloven §§ 24-34 oppstiller imidlertid en lang rekke unntak fra taushetsplikten.
I følge politiregisterloven § 34 første ledd er taushetsplikten ikke til hinder for at allmennheten gis opplysninger fra en straffesak på nærmere angitte vilkår. Utlevering av opplysninger til allmennheten i straffesak er nærmere regulert i politiregisterforskriften § 9-8. Politidistriktet har også egen medieinstruks. Videre følger det av instruksens pkt. 6.4 at «[p]åtaleansvarlig jurist har det overordnede ansvaret for å gi opplysninger og uttale seg om etterforsking i straffesaker. Etterforskningsleder kan i samråd med påtaleansvarlig jurist uttale seg om taktisk og teknisk etterforsking.»
Når politiet gir informasjon til media, må allmennhetens behov for opplysninger veies opp mot hensynet til personvernet til de opplysningene angår. Sett hen til at straffesaken mot ekteparet gjaldt uberettiget tilegnelse av offentlige midler ved bedrageri, måtte saken objektivt sett klart anses å ha hatt offentlig interesse. Spesialenheten la til grunn at det fra politiets side var ønskelig med medieomtale av saken og etterforskingsmetodene i forebyggende øyemed.
Slik regelverket er utformet har politiet ved utlevering av dokumenter i en verserende straffesak selv et ansvar for at materialet presenteres uten identifiserende kjennetegn. Dersom forholdene ikke liggere til rette for at identifiserende kjennetegn kan/bør gis ut, f.eks. fordi opplysningene ikke allerede er kjent, må hovedregelen være at politiet selv besørger nødvendig sladding. Samme vurdering anses blant annet lagt til grunn av Høyesterett.
Behovet for sladding før utlevering må gjelde alt billedmateriell opptatt ved spaning el.l. Spesialenheten kunne vanskelig se at det kunne trekkes noe skille mellom billedmateriell sikret på offentlig sted eller i andre sammenhenger. Det sentrale spørsmålet var om materialet inneholdt identifiserende kjennetegn eller ikke.
Spesialenheten mente at det ved utleveringen av materialet ble begått brudd på lovbestemt taushetsplikt. Spørsmålet var om tjenestemann C hadde opptrådt med tilstrekkelig grad av skyld. Skyldkravet er i straffeloven § 209 forsett eller grov uaktsomhet.
Spesialenheten mente samlet sett, dog ikke uten tvil, at politioverbetjent C ikke hadde opptrådt grovt uaktsomt. Det var i vurderingen av handlingens klanderverdighet sett hen til at utleveringen skjedde under en klart forutsetning om anonymisering.
Vedtak
Saken ble henlagt etter bevisets stilling.
Administrativ vurdering
Saken vedrørte flere spørsmål knyttet til politiets kontakt med media, og saken ble sendt til politidistriktet for administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd.