ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING OG BESLAG MV.
Politidistrikt:
Oslo politidistrikt
Innledning
A anmeldte flere tjenestepersoner for ulovlig ransaking og beslag. A hadde i telefonsamtale med politiet opplyst at han til stadighet ble oppsøkt av uvedkommende. Han ønsket at politiet skulle komme, og spurte om han kunne lade hagla og la den stå ved døren. A ble overrasket over at han måtte ha våpenskap, og sa at han skulle skaffe seg dette. Politiet kom hjem til A kvelden etter. Da de kom inn, spurte de om våpenet. I følge A ransaket politiet leiligheten og beslagla våpenet uten ransakingsbeslutning. A mente politiet lurte ham ved å si at de var kommet for å snakke med ham om bekymringsmeldingen han hadde ringt om dagen i forveien. A ble ilagt forelegg for brudd på våpenlovens bestemmelser om oppbevaring. Han vedtok forelegget, men søkte senere om benådning. Søknaden ble ikke etterkommet.
Spesialenheten henla saken som intet straffbart forhold anes bevist. A påklaget vedtaket, og Riksadvokaten opphevet henleggelsen for tjenestepersonene som gjennomførte ransakingen da Riksadvokaten var uenig i Spesialenhetens vurdering av hjemmelsgrunnlaget for ransakingen. Riksadvokaten ba Spesialenheten iverksette etterforsking. Riksadvokaten opprettholdt henleggelsen for politiadvokaten som ila A forelegg.
Spesialenhetens etterforsking:
Spesialenheten avhørte tre av de fem mistenkte polititjenestepersonene som var med på oppdraget. Det ble videre innhentet kopi av politiets oppdragslogg (PO) og gjort undersøkelser vedrørende politidistriktets praksis i våpensaker.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten
Spesialenhetens vurdering:
Politiet kan ransake bolig, rom eller oppbevaringssted, jf. straffeprosessloven § 192. Ransaking besluttes som hovedregel av retten. Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig. Muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes, jf. straffeprosessloven § 197. Uten beslutning som nevnt i § 197 kan politimann foreta ransaking når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, jf. straffeprosessloven § 198 nr. 2. Politiet kan ta beslag i ting som antas å ha betydning som bevis, inntil rettskraftig dom foreligger. Det samme gjelder ting som antas å kunne inndras, jf. straffeloven § 203.
Både politibetjent B og politibetjent C forklarte at oppdraget ble gitt til dem av divisjonsleder D kort tid før de reiste til As adresse. I følge politiets oppdragslogg gikk det under 1 time fra tjenestepersonene ble informert om oppdraget til de var på As adresse. Så vidt de kunne huske, fikk de oppdraget tildelt muntlig. Oppdraget gikk ut på å snakke med A med bakgrunn i hans oppringning til politiet dagen før da han var stresset/bekymret fordi det var personer som ringte/banket på hos ham. Tjenestepersonene var kjent med at A i samtalen med politiet hadde gitt uttrykk for at han hadde ei hagle. Han var ikke registrert med våpen. Både B og C avviste at de reiste til A med det formål å ransake/søke etter våpen. De forklarte at det å snakke om våpen ble en naturlig del av samtalen med A sett hen til hans uttalelse om våpen i telefonsamtalen med politiet. A fortalte selv at han hadde ei hagle og at den sto i klesskapet.
Tjenestemann D opplyste at han nå hadde vanskeligheter med å huske hendelsen og de vurderingene han gjorde forut for at han tildelte patruljene oppdraget. Han mente imidlertid at oppdraget gikk ut på å snakke med A, ikke å ransake etter våpen. D så i ettertid at han nok kunne ha vært i kontakt med jurist under planleggingen av oppdraget, men tenkte at siden han ikke gjorde dette, eller ba eldstemann på patruljen om å følge opp kontakt med jurist, kunne trekke i retning/tyde på at oppdraget ikke var å ransake hos A.
Spesialenheten mente Ds nedtegning i oppdragsloggen om forslag til løsning: «…deretter søke etter våpenet i leiligheten», trakk i retning av at D vurderte å ransake hos A. Saken/oppdraget ble overført til operasjonssentralen, men sendt i retur til politistasjonen samme kveld med henvisning til at det ikke var kapasitet den kvelden. Med bakgrunn i Ds forslag til løsning, var det naturlig å i utgangspunktet kunne anta at patruljene som fikk oppdraget kvelden etter fikk presentert samme løsning/oppdrag som D hadde foreslått dagen før. Tjenestepersonene forklarte imidlertid at oppdraget ikke var ransaking. Deres forklaring var støttet av nedtegning D gjorde i oppdragsloggen før de reiste til adressen; «planlegger ubevæpnet, ringe mistenkte i forkant, få dialog.»
Spesialenheten fant det ikke bevist at tjenestepersonene reiste til As adresse med det formål å ransake leiligheten. Det ble vist til tjenestepersonenes forklaringer om hva de oppfattet at oppdraget besto i. Det kunne derfor ikke bebreides patruljene at de ikke hadde ransakingsbeslutning fra påtalemyndigheten eller retten, jf. straffeprosessloven § 197.
En av tjenestepersonene fant et våpen hos A med bakgrunn i As opplysning om at han hadde ei hagle stående i klesskapet. Våpenet ble tatt i beslag fordi våpenet ikke var forskriftsmessig oppbevart i våpenskap og fordi A ikke var registrert med våpen. Spesialenheten fant det ikke bevist at noen av tjenestepersonene som var inne i As leilighet opptrådte på et vis som kunne lede til straffansvar ved å søke/hente frem våpenet og å ta det i beslag. Det ble vist til straffeprosessloven § 198 og straffeprosessloven § 203 om beslag.
D kunne i stedet for å sende patrulje til As adresse, inngitt bekymringsmelding til våpenkontoret, som kunne ha håndtert saken som forvaltningssak. D forklarte imidlertid at han ønsket å gjøre noen ytterligere undersøkelser. D kunne videre ha tatt kontakt med jurist i planleggingsfasen da det med bakgrunn i oppdragsloggen kunne fremstå som at han, i alle fall dagen før, mente det var aktuelt å ransake hos A. Spesialenheten fant imidlertid ikke holdepunkter for at politiførstebetjent D, ved valg av oppdragsløsning, planleggingen og videreformidling av oppdraget hadde opptrådt straffbart.
A hadde også anmeldt tjenestepersonene for krenking av privatlivets fred, samt krevd erstatning. Det var ikke bevismessige holdepunkter for at tjenestepersonene hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. I og med at saken ble henlagt, var As krav om erstatning ikke tatt til behandling, jf. straffeprosessloven kap. 29, jf. § 3.
Vedtak:
Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.