PÅSTAND OM BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT
Politidistrikt:
Sør-Øst politidistrikt
Anmeldelsen:
Sør-Øst politidistrikt meldte om at tjenesteperson B om mulig kunne ha brutt taushetsplikten. Under etterforskingen av en større narkotikasak hadde politiet avdekket at person C hadde møter med et utenlandsk nettverk som innførte store mengder narkotika til Norge. A informerte så B om dette og hvor C oppbevarte narkotikaen. C ble pågrepet og domfelt.
Noe senere ble C og A tiltalt i samme sak for nye brudd på narkotikalovgivningen. Det fremkom da at A tidligere hadde tystet på C. A opplyste at tjenesteperson B hadde beskyttet ham og advart ham om at politiet og C planla å lokke ham i en felle. A hadde derfor tystet på C for å komme ham i forkjøpet.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten
Straffeloven (2005) § 209, om brudd på taushetsplikt
Spesialenhetens vurdering:
I avhør hos Spesialenheten gikk A tilbake på sin forklaring om at tjenesteperson B hadde beskyttet ham og “bare forfulgt C”. A forklarte nå at Bs advarsler var av mer generell art. B hadde kun sagt at A måtte slutte med kriminelle handlinger, ellers ville politiet ta ham. A påstod imidlertid at B hadde tatt ham med til Oslo en gang på 90-tallet, og at A da hadde blitt sendt inn i en leilighet for å undersøke om det var narkotika der. Videre hadde A fått “lov til” av politiet til å bruke og selge mindre kvanta narkotika i byen uten å bli tatt for det.
B benektet i avhør å ha forholdt seg slik som A påsto. Han hadde kjent A som “en kriminell person i byen” i ca. 25 år, og opplyst at A aldri hadde fått noen særbehandling av politiet. Både A og B var domfelt i saken, og B antok at A kom med påstandene om ham fordi det ble avslørt i retten at A hadde tystet på C.
Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag i saken for at B hadde brutt taushetsplikten eller at A hadde blitt utnyttet av politiet for å lete etter narkotika i en leilighet i Oslo. Spesialenheten viste særlig til at A i sin forklaring til Spesialenheten hadde gått tilbake på sine opprinnelige påstander. Det var også usannsynlig at B hadde advart A, sett i sammenheng med at A var domfelt til flere års fengsel i saken. De påståtte overtredelsene var uansett foreldet.
Vedtak:
Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.