Sak 817/13-123 – 07.04. 2014

ANMELDELSE AV POLITIET FOR LEGEMSKRENKELSE OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN
A anmeldte polititjenesteperson B for vold i tjenesten i forbindelse med at han ble pågrepet og innsatt i arrest åtte måneder i tidligere. Han viste til at B hadde slått ham og at håndjernene var stramme slik at han fikk merker etter dem. Han klaget også over polititjenesteperson C og anmeldte politiet for ikke å ha sikret videoopptak av hendelsen. A anmeldte senere B og C for å ha løyet i retten om hvem som slo først av ham og B. Han anmeldte også manglende tilsyn i arresten under et annet arrestopphold.
Fra det aktuelle politidistrikt innhentet Spesialenheten dokumenter fra straffesaken som lå til grunn for pågripelsen av A. Saken hadde to vedleggssaker opprettet av C og B som følge av As atferd ifm innbringelsen, hhv trusler og vold mot polititjenesteperson. Spesialenheten innhentet også straffesakene som lå til grunn for den senere pågripelsen og politiets oppdraglogger og arrestjournaler knyttet til hendelsene. Endelig innhentet Spesialenheten politidistriktets instruks for sikring av videoopptak. Siden det av sakens dokumenter fremgikk at A husket svært lite fra pågripelsen foretatt av B og C, fant Spesialenheten det ikke hensiktsmessig å avhøre ham åtte måneder senere. Det ble heller ikke funnet nødvendig å avhøre B og C, da saken ble ansett tilstrekkelig opplyst ved sakens dokumenter.
A ble pågrepet på et utested mistenkt for å ha slått en person slik at vedkommende brakk nesebenet. B og C kjørte A inn til arresten. I bilen fremsatte A en rekke trusler mot C, som satt sammen med A i baksetet. Da C sa at politiet måtte flytte håndjernene bak på As rygg om han ikke roet seg, forsøkte A selv å føre armene bak på ryggen. Han lyktes ikke i dette og ble sittende med håndjernene bak knærne resten av bilturen. Spesialenheten fant at politiet hadde hjemmel for å anvende håndjern i den aktuelle situasjonen, og det var ingen opplysninger som tilsa at disse var stramt påsatt i utgangspunktet. Smertene og merkene A fikk som følge av håndjernene ble funnet å kunne skyldes As egen atferd ved at han selv forsøkte å få armene bak på ryggen.
Inne i garasjen til arresten løsnet B håndjernet fra As venstre hånd, slik at A skulle kunne gå inn. A la seg da ned på ryggen på gulvet og nektet å etterkomme pålegg om å reise seg. B tok da tak i den høyre armen og dro A med seg noen meter inn mot arresten. Spesialenheten fant ikke at dette kunne anses som straffbar maktbruk. Det ble vist til at A på dette tidspunktet hadde motsatt seg innbringelsen, unnlatt å etterkomme pålegg om å reise seg og fremsatt trusler mot B.
A ble igjen bedt om å reise seg, uten at han etterkom pålegget. Han begynte å sparke og slå mot B og C. B bøyde seg ned for å få kontroll på As armer, og A slo da B i ansiktet med knyttet hånd. B fikk en liten blåveis som følge av slaget. B skvatt som følge av slaget og slo A i ansiktet. Ifølge B kom hans slag som en reflekshandling. Spesialenheten bemerket at polititjenestepersoner ikke bør reagere med slag som en reflekshandling. Det ble lagt til grunn at situasjonen på stedet ikke var avklart ettersom A lå på gulvet uten håndjern og slo og sparket rundt seg, noe som måtte få betydning for vurderingen av om B hadde opptrådt straffbart. Slaget fra B syntes å være en impulspreget handling, og Spesialenheten viste til at det i følge rettspraksis skal levnes polititjenestemenn en forholdsvis romslig ramme når en slik handling skal vurderes i ettertid. Bs slag ble ikke ansett å utgjøre en straffbar handling.