ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT
Politidistrikt:
Sør-Vest politidistrikt
Anmeldelsen:
A anmeldte politiadvokat B for brudd på taushetsplikten. A var ansatt som vikar i Xbarnehage. A informerte styreren i barnehagen om at han var domfelt for overtredelse av straffeloven § 228 jf. § 232 mot egne barn, og han fremviste vandelsattest uten merknader før han ble tilsatt.
Politiadvokat B varslet styrer og styreleder i barnehagen om at A var domfelt. A mente B med dette brøt taushetsplikten og også utviste grov uforstand i tjenesten ved ikke å sette seg tilstrekkelig inn i bakgrunnen for domfellelsen og heller ikke ta hensyn til at lovgiver har besluttet at overtredelsen som A er domfelt for, ikke skal fremgå av vandelsattest.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten
Straffeloven (1902) § 121, om brudd på taushetsplikt
Spesialenhetens vurdering:
Politiadvokat B opplyste at han mottok opplysningene om As ansettelsesforhold om kvelden da han hadde jourvakt. Det var Bs vurdering at det på bakgrunn av opplysningene som fremkom om As domfellelse i politiets registre, var nødvendig å varsle ledelsen i barnehagen slik at de fikk anledning til å iverksette de tiltak de fant nødvendig. B forklarte at han vurderte spørsmål om utlevering av opplysningene opp mot politiregisterloven § 27 om å forebygge lovbrudd og § 31, i barnehagens interesse for hindre at virksomheten ble utøvd på uforsvarlig måte. Det muntlige varslet ble nedtegnet og sendt skriftlig noen dager senere.
Det var for Spesialenhetens vanskelig å se at omstendighetene var slik at det var helt nødvendig for politiadvokat B og avklare spørsmålet om varsling samme kveld. Spesialenhetens oppfatning var at han, selv om det på tidspunktet ikke forelå klare retningslinjer, burde ha overlatt spørsmålet til det politidistriktet som hadde vært ansvarlig for straffesaken mot A og som kjente saken godt. Han burde av hensyn til den vurderingen som skulle foretas også hatt dommen for hånden. Selv om spørsmålet ble reist utenfor alminnelig arbeidstid, antok Spesialenheten at det ved henvendelse til Agder politidistrikt var mulig å be om hjelp til innhente dommen. Disse forholdene ble imidlertid vurdert ikke å være avgjørende i forhold til spørsmålet om B hadde opptrådt straffbart.
Vurderingene som skal foretas etter politiregisterloven §§ 27 og 31 er svært skjønnsmessige og det var på det tidspunktet politiadvokat B traff sin beslutning ikke utarbeidet noen veileder som klart beskrev ansvarsforhold mv. ved utlevering av opplysninger. Etter Spesialenhetens vurdering var beslutningen om å utlevere opplysninger i denne sammenheng ikke klart uforholdsmessig. Opplysningene var av relevans i forhold til arbeidet A skulle tiltre.
Spesialenheten fant ut i fra sakens samlede opplysning, herunder de direktiver som forelå på tidspunktet, ikke å være grunnlag for å konkludere med at B hadde opptrådt kvalifisert klanderverdig i sammenheng med saksbehandling og utlevering av de aktuelle opplysningene.
Vedtak:
Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.